Klassekampen.no
Torsdag 8. september 2016
Korantro: Tro både forklarer, veileder og legitimerer ekstremisters handlinger, skriver Lars Gule. Dette stillbildet fra en IS-video viser belgiske Abdelhamid Abaaoud, en av terroristene bak Paris-angrepene i november 2015.
Mange terrorister er dårlig skolert i islam. Det betyr ikke at tro er uviktig.
Den sterke troen

Internasjonal forskning har vist at ideologien er sekundær i de ekstremiseringsprosessene som for eksempel ytterliggående ekstremister, fremmedkrigere og terrorister gjennomgår. Kjent er historien om to unge britiske muslimer som ble hindret fra å reise til Syria og som hadde anskaffet «The Koran for Dummies» og «Islam for Dummies». Det er med andre ord ikke noen grundig skolering i og kunnskap om islam som er årsaken til at unge muslimer har reist i tusentall fra Europa til Syria og Irak.

Etter å ha fulgt rettssakene her i landet mot flere fremmedkrigere, blir dette bildet bekreftet. De unge mennene er ikke mangeårige konsekvent praktiserende muslimer. Tvert imot har de gjerne en nær fortid som festglade ungdommer som ikke har tatt særlig hensyn til islams forbud mot alkohol og andre rusmidler. Heller ikke forbudet mot sex før ekteskapet har hindret disse unge mennene fra å ha flere kjærester. Enkelte har ikke vært særlig nøye med forbudet mot svinekjøtt eller overholdt krav om at kjøtt ellers skal være halal-slaktet. Jevnlig bønn og deltakelse i fellesbønn på fredager har også vært fraværende, og faste under ramadan har heller ikke vært praktisert på noen konsekvent måte.

Men noe skjer som får disse ungdommene engasjert i en ideologisk islam-forståelse som innebærer ekstreme standpunkter og vilje til å delta i ekstreme handlinger. Forskningen viser at dette «noe» kan variere sterkt fra person til person. Imidlertid er en viktig faktor den posisjon den «naturlige lederen» i kameratgjengen inntar. Ofte er det en person som trekker andre i en venne- og kameratgjeng med. Dette bildet blir i alle fall delvis bekreftet av det norske materialet fra rettssakene, hvor det viser seg at påvirkningen fra sentrale medlemmer i gjengen er det som motiverer andre til å dra.

Det har vært interessant å se, gjennom det kommunikasjonsmaterialet PST har sikret (sms-er, diverse utvekslinger på sosiale medier og så videre), hvordan kameratene har diskutert om de bør dra til Syria og hvorfor. Den teologiske forståelsen av muslimers plikt eller ikke til å delta i jihad i Syria, er ikke imponerende. Det refereres til enkelte lærde av det mer ytterliggående slaget, men innsiktene er overfladiske. Mer kunnskap utvises om våpen og annet militært utstyr – kunnskap man har tilegnet seg fra diverse krigsspill og Internett.

I sum kunne dette tolkes som at disse ungdommene motiveres av noe annet enn tro og ideologi, og at islam brukes opportunistisk for å legitimere helt andre motiver. Slik er det likevel ikke.

Ekstremiseringsprosessen handler om en rekke ulike faktorer som påvirker forskjellige mennesker på ulikt vis. Dette er heller ikke en enkel lineær prosess som følger et bestemt kronologisk forløp. Mange faktorer virker gjennom hele prosessen, kanskje med større betydning på noen tidspunkter enn andre. Men i løpet av prosessen blir tro og ideologi viktig – og trolig stadig viktigere.

Årsaken kan være at når man først har blitt trukket inn i prosesser som fører til ekstreme holdninger og handlinger, oppstår et behov for å forstå tingenes tilstand og hvorfor det er nødvendig å handle ekstremt. Ideologier gir nettopp forklaringer på hvorfor og hvordan verden er som den er, med all dens krig og elendighet, som for eksempel at Vesten er i krig med muslimer, det vil si islam. Like viktig er at ideologier også gir handlingsveiledning. Med andre ord forteller ideologien hva man bør gjøre, som for eksempel å føre jihad mot de vantro eller muslimenes fiender. På den måten bidrar ideologier til å legitimere vold og ekstreme handlinger. Disse prosessene er ikke unike for islamistisk ekstremisme, men kan også bidra til å forklare venstre- og høyre-ekstremisme.

Selv om den faktiske kunnskapen om ideologien, eller islamsk teologi i vårt tilfelle, ikke behøver å være særlig omfattende, betyr ikke det at troen er svak. Tvert imot! Nettopp fordi det er troen – i den islamistiske ideologiske utgaven – som både forklarer, veileder og legitimerer standpunkter og handlinger, må den være sterk. Og dyptpløyende ideologisk eller teologisk kunnskap har aldri vært avgjørende for troens styrke.

Derfor er det ingen motsetning mellom dårlig skolering i ideologien og sterk tro. For troen må bli stadig sterkere nettopp for å kunne leve med de ekstreme handlingene som begås.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Gyrid Gunnes og Bjørn Olav Utvik skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 16. september 2016 kl. 10.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk