Klassekampen.no
Onsdag 7. september 2016
Ingen tause vitner: I «1947» glemmer Elisabeth Åsbrink å skildre det som faktisk ble gjort for å stoppe fascismen, for eksempel av Per Albin Hanssons sosialdemokratiske regjering, skriver Daniel Suhonen. Her er Hansson (nede til høyre) i 1. mai-demonstrasjon i 1941. Foto: Gunnar Lundh, Nordiska museet
Elisabeth Åsbrink skildrer verdens historie som et spill mellom godt og ondt. Det er for enkelt, skriver Daniel Suhonen.
Da fascismen bare skjedde

Elisabeth Åsbrink:

1947 – da vår verden ble til

Spartacus (2016)

Oversatt av Alexander Leborg

I en palestinsk landsby i det som snart skal bli Israel-kontrollert område, gjemmer en jente seg. Hun straffes fordi hun lengter etter fortellinger. På et hotellrom i Paris savner Simone de Beauvoir sin elskede amerikaner og skriver på «Det annet kjønn».

Eric Blair – alias George Orwell – henter ut de aller siste kreftene av kroppen på øya Jura, med sterke sigaretter og intenst arbeid på romanen «1984», som blir hans testamente. Samme sommer plukker han 777 egg.

Ved et enkelt piano fødes bebop da Thelonious Monk lager musikk av det istykkerslåtte kaoset verden har blitt, mens Billie Holiday synger med kraften fra eldgammel kvinne­undertrykkelse og rasisme.

Grunnleggeren av det muslimske brorskap i Egypt, Hasan al-Banna, avskyr demokrati, kvinnefrigjøring, dans, alt vestlig. Veien ut av denne hengemyra staves dette året jihad, og det er en nyskapning.

Året er 1947, og det er også navnet på og navet for Elisabeth Åsbrinks nye bok.

Er det et vellykket grep å plukke et årstall og la almanakken utgjøre stammen i en beretning? Kan vi lære noe av det?

For naturligvis er det en illusjon, selv om det er blitt mote i det siste å skrive historien eller biografien omkring et årstall som forklarer alt: Florian Illies om 1913, Ian Buruma om 1945 og Jon Savage om 1966. Man kan sette saksen nærmest hvor som helst i historien for å gjøre den om til en lettfattelig beretning. Da virker alt så tydelig. Tegnene fantes der hele tida, kan det virke som om forfatteren utbryter.

Årstallet blir hovedperson, og forfatterens oppdrag blir å samle sammen en fortelling. Åsbrink har gått til avisarkivene og lest det som ble skrevet i 1947. Deretter har hun fordypet seg i arkiver, biografier og memoarer og funnet og spunnet av disse menneskelige restene av menneskeliv. Hun har ut fra dette identifisert og plukket ut disse historiens lange tråder som for oss i dag virker opplagte, fra noe som i samtiden kanskje virket smått og uvesentlig.

Først i etterkant vet vi hva som var viktig. Ikke sjelden viser det seg å være det som beveger seg i øyekroken, som senere vokser seg stort og avgjørende. På denne måten kan man si at Åsbrink snarere graver fram trådene til vår tids traumer enn å gi en historisk skildring av det som skjedde i 1947. Boka sier mye mer om 2015 eller 2016. Det er historie skrevet baklengs, fortiden betraktet fra vårt perspektiv.

Det er som skjønnlitterær lesning den store styrken i boka ligger. Prosaen er tett, direkte. Etter en stund vugges man inn av Åsbrinks tidvis glimrende språk, som til tider kan minne om P.O. Enquist, og man stoler på valgene hun gjør. Hun er en dyktig forteller. Personene hun har valgt ut til sentralfigurer, slynges mot leseren i doser som gjerne kunne ha være større.

De som ønsker en identitetspolitisk orden vil sikkert klage på det som mangler. Afrika sør for Sahara er nærmest usynlig, Kina også, til tross for at ideene om frigjøringen og antikolonialismen fantes der i 1947. Det kunne blitt en helt annen historie hvis forfatteren hadde valgt andre skjebner. Slik er det jo alltid.

Holocaust kaster sin lange, dype skygge over denne historien. Forfatterens egen far veves inn i den; han var ti år da han ble reddet fra leirene. En liten, tilsynelatende ubetydelig tråd i den store veven. Hadde ikke han fortjent en egen bok?

Et par ting stikker seg ut. Det ene gjelder den avgjørende svenske rollen for røttene til dagens fascisme. For i 1947, samtidig som Europa bygges opp etter krigen, sitter fascisten Per Engdahl i Malmö i Sverige og holder liv i den etterkrigsfascismen som han ser skal kunne vokse seg enda sterkere enn den tyske versjonen som nettopp har tapt verdenskrigen. Den nynasjonale bevegelsen innser at hemmeligheten er å snakke om kultur i stedet for rase. Alt annet er det samme.

Som terapi organiserer Engdahl og andre fascister en svært omfattende flyktninghjelp for nazister og krigsforbrytere. Gjennom denne solidaritetsaksjonen kan tusenvis av nazister føre videre spirene til det som skal blomstre i våre dager. Noen nazister gjemmes unna, andre blir innlemmet i byråkratiene i de to nye tyske statene – de betraktes som uunnværlige.

Per Engdahl utnytter det faktum at de nye makthaverne, både i øst og i vest, er skeptiske til altfor mye rettferdighet. Man vil videre. Ikke grave for mye. Passelig mye rettferdighet. Resultatet er en omfattende historieløshet. Men alle som har drevet med hagearbeid, vet at om det finnes ugress, holder det å overse en ørliten rot, så kan hele bedet bli ødelagt.

Nazismen får stå igjen og spre sine frø.

Også det andre som stikker seg ut, er knyttet til holocaust, men denne gangen til ofrene. En FN-komité under svensk ledelse får i oppdrag å finne en løsning på Palestina-konflikten. De får fire måneder på seg. Hva skal for eksempel skje med hundretusenvis av jøder som har overlevd leirene? Storbritannia vil ha orden i sitt protektorat og motsetter seg innvandringen. Men britene får verdensopinionen mot seg fordi de valgte en hard linje mot jødene som ville «hjem». Skipet Exodus, med 4000 jødiske flyktninger, ble stanset, og passasjerene sendt tilbake til Tyskland, av alle steder. I dette klimaet skulle en stat deles og bygges. FN var helt nydannet. Uten erfaring. Den palestinske stormuftien motsetter seg alle innrømmelser til jødene. Men blant palestinerne og de arabiske statene fantes det noen dager i 1947 en åpning mot med samforståelse. Men stormuftien, antisemitt av det glødende slaget, vinner. Hva hadde skjedd hvis FN hadde gjort en litt grundigere jobb?

Vinduet av håp ble lukket – og resten er historie.

Historien, ja, hvordan endrer den seg ifølge Elisabeth Åsbrink?

Skal man kritisere Åsbrink for noe, er det naiviteten, ja, kanskje nettopp det skjønnlitterære preget. Ondskapen finnes i boka hennes. Akkurat som kjærligheten finnes. Her er det fullt av skjebner. Det hun skriver om, skjedde. Men hun glemmer å skildre det som faktisk ble gjort for å stoppe fascismen, og det var ikke, unnskyld meg, signeringen av menneskerettighetene. Det var de reelle forsøkene på å bygge anstendige samfunn. Velferdsstater som tar hånd om sine innbyggere, som ikke lar ulikheten råde.

Etter å ha tenkt litt innser jeg at det som irriterer meg, er at problemet med Elisabeth Åsbrinks prosjekt nettopp er den liberale, antimaterialistiske tilnærmingen til alt sammen. Teksten blir et bilde på hvordan både venstresida og de borgerlige har mislyktes i vår tid: Tiltroen til individets moral, snarere enn å gjøre det tunge, sjelden glamorøse arbeidet med å organisere bevegelser, i tiår, for virkelig endring.

Vi slutter med å gå på møter i partiene og fagforeningene våre fordi det ikke utvikler oss som individer. I stedet bruker vi vår energi på å dele artikler fra The Guardian på Facebook og handle økologisk melk.

I fjor utkom en annen bok, av den svenske politiske journalisten Björn Elmbrant, som berører delvis samme problemer som Åsbrink, men med en helt annen tilnærming. «Innan mörkret faller – Ska 30-talet hinna i kapp oss?» handler om årene rett før andre verdenskrig. Spørsmålet Elmbrant stiller, er om det finnes en politikk som kan forebygge eller stoppe fascisme.

Spørsmålet besvares med et ja; eksemplet er Sverige, der den nyvalgte sosialdemokratiske regjeringen i 1932, ledet av Per Albin Hansson og finansministeren Ernst Wigforss, vant gehør for en helt ny krisepolitikk. Gjennom statlige investeringer, offentlige arbeidsplasser til tarifflønn og subsidier til bøndene ble forholdene bedret for både hundretusenvis av arbeidsledige og mange av de nyfattige på landsbygda. De demokratiske partiene tok ansvar, løste problemene i fellesskap og viste at demokratiet hadde noe å tilby.

I Tyskland, derimot, vaklet SPD. Med svart humor skildrer Elmbrant sammenbruddet hos verdens sterkeste sosialdemokratiske parti. Gjennom en systematisk undervurdering av nazismen og en merkelig, forstokket marxistisk teori ble tiltroen til demokratiet erodert hos seks millioner arbeidsløse.

I kombinasjon med politisk vold fra SA og unnfallenhet fra borgerskapet endte det med Adolf Hitler som rikskansler. Han skulle omfavnes og dulles til døde av det demokratiske systemet, tenkte de borgerlige, de som ga ham nøklene. Resten av historien kjenner vi.

Hadde SPD lyttet da tysk LO så seint som i 1932 presenterte den såkalte WTB-planen, som minnet ganske mye om dens svenske planen for økt sysselsetting, kunne historien ha fått en annen kurs. Men SPD sa nei, og i stedet var det nazistene som fikk lov til å bekjempe arbeidsløsheten. For demokratiet tåler ikke alt. Den er som kanarifuglen som blir tatt med ned i gruvene.

Noe kan alltid gjøres, mener Elmbrant. Hvis man tør. For verden er ikke en fortelling om ondt og godt. Den formes av arbeid, organiserte interesser, motsetninger og politisk kamp.

Men hos Åsbrink finnes det ingen tegn til dette. Alt blir dermed et eventyr. Umulig å forstå eller gjøre noe med.

Det bare skjedde.

Og så bare skjedde det igjen.

En kortere versjon av denne teksten er tidligere publisert i Expressen Kultur. Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 12. september 2016 kl. 12.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk