Klassekampen.no
Tirsdag 6. september 2016
Trangt: Det er for mange elever per helsesøster. Her fra 1968. Foto: NTB scanpix
Hvorfor øremerkes ikke midler til en bedre helsesøstertjeneste?
Stengte dører

I forrige uke var jeg på besøk hos en videregående skole, og vi kom i prat om helsesøstertjenesten. De kunne fortelle at de var heldig stilt med tanke på helsesøsterdekning, de hadde nemlig helsesøster til stede fire ganger i uka. Skolen har rundt 750 elever, og kjapp hoderegning viser da at hver helsesøsterdag må deles på mellom 170 og 180 elever. Det er nokså mye, selv om alle selvsagt ikke har behov for å oppsøke helsesøster daglig. Det er mange ulike grunner til at elever tar kontakt. Noen trenger svar på konkrete spørsmål om helse, seksualitet og prevensjon, andre kommer kanskje uten noen klar agenda, men med mange tanker som de trenger å dele med noen som har tid til å lytte. Noen har alvorlige vansker som krever henvisning videre til lege, psykolog eller barnevern.

En studie utført i 2015 av førsteamanuensis Trude Haugland og helsesøstrenes faggruppeleder Kristin Sofie Waldum-Grevbo, viser at helsesøsterdekningen i norske skoler er langt lavere enn det Helsedirektoratet anbefaler: for barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler henholdsvis 300, 550 og 800 elever per hele stilling. De konkluderer med at tilbudet «ikke kan betegnes som et likeverdig lavterskeltilbud». På noen skoler er helsesøster til stede bare én eller to ganger i uka. For barn eller ungdom som trenger å snakke med helsesøster, er det å møte en stengt dør med beskjed om at helsesøster er på plass neste mandag, kanskje ensbetydende med at de ikke banker på døra en gang til. For noen er terskelen for å oppsøke helsesøster høy. Barn, og særlig de mindre, lever i øyeblikket og er impulsive. De er ikke klare for å snakke om vanskelige ting når det passer for de voksne. Det er derfor voksnes ansvar å gripe sjansen når barna er tilgjengelige. Hvis ikke, kan de glippe.

En god helsesøstertjeneste i skolen er godt forebyggende arbeid for barn og unges helse, men også samfunnsøkonomisk. Det kan blant annet medføre tidlig nok varsling til barnevern der dette er nødvendig. Det kan føre til at barn og unge med psykiske vansker fanges opp på et tidlig stadium slik at de får hjelpen de har behov før vanskene vokser seg for store. Det kan forebygge frafall i skolen og sikre at elevens rett til utdanning blir oppfylt.

Ifølge Sykepleien 29. august har regjeringen satt av 100 millioner kroner ekstra til helsesøstersatsning i kommunene. Det er bra. Men pengene må søkes om, og nå står halvparten av dem ubrukt. Hvorfor prioriterer ikke kommunene helsesøstertjenester når behovet er dokumentert stort? Og hvorfor er det så vanskelig å øremerke midler?

«Alle» politikere er enige om at helsesøstertjenesten i skolen må styrkes. Ikke om hvordan. Mens det diskuteres, står unger i kø utenfor låste kontorer og venter på hjelp som ikke er der. Det har verken vi eller de tid eller råd til. Barn som trenger hjelp, roper sjelden høyt. Derfor er det vårt ansvar å rope for dem.

gro.lillebo@gmail.com

«Barn som trenger hjelp, roper sjelden høyt»

Artikkelen er oppdatert: 12. september 2016 kl. 11.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk