Klassekampen.no
Fredag 2. september 2016
VIL BLI LIKT: På rommet sitt i ellevemannskollektivet på Lillehammer har Emilie Blichfeldt hengt opp bilder fra barndomshjemmet på Senja. Hun tror en barndom preget av enosmhet har gitt henne et sterkt bekreftelsesbehov.
Feminisme
Kvinne uten skam
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Emilie Blichfeldt vil vise fram hårene sine til det ikke lenger vekker interesse.

Det er en absurd tid vi lever i når man som journalist kikker ned på sin egen blokk og finner dette spørsmålet: «Hvorfor sluttet du å fjerne kroppshår?» Slik har det altså blitt: Det er det naturlige som må forsvares.

Men det er altså blant annet kroppshår jeg vil snakke med filmskaper og feminist Emilie Blichfeldt om. Hun går andre året på regilinjen på Den norske filmskolen på Lillehammer. På rommet i ellevemannskollektivet henger bilder fra barndomshjemmet på Senja, broderier og en tosiders artikkel fra avisa du holder i hånda, om hvordan menn og kvinners onanering blir framstilt ulikt på filmlerretet: «Når kvinner tilfredsstiller seg selv, er det sexy og pirrende. Når menn gjør det, er det patetisk og latterlig», står det i ingressen. Artikkelen var det faren som sendte henne. Ikke bare er hun og faren tangopartnere, de har også skrevet en kronikk om bloggeren Sophie Elise sammen.

– Han er veldig flink til å følge med på hva vi ungene driver med. De siste årene har han lest en del om feminisme. Og mange utgaver av Det Nye.

Fakta:

Emilie Blichfeldt

Alder: 25 år.

Sivilstand: Nyforelsket.

Hvor er du i livet? Et sted hvor mine tanker og min ideologi blir satt på prøve.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Louis Prima, en italiensk-amerikansk swingartist. Ellers hører jeg på alt mulig. Mye svensk musikk, for det er mange svensker på skolen.

Hva er din favorittfilm?

– Det er vanskelig for en filmskaper å svare på. Men jeg liker veldig godt filmene til Lynne Ramsay og Claire Denis.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Nylig leste jeg «The First Bad Man» av Miranda July og «Fuglane» av Tarjei Vesaas, som begge sitter igjen.

Dusk, ikke busk

For i fjor høst ble Emilie Blichfeldt og noen andre kvinner som lar håret gro intervjuet av kvinnebladet Det Nye.

– Min aller første tanke var at endelig skulle jeg være hun pene som ble avbildet i Det Nye. Det er ganske forferdelig at den tanken tydeligvis satt i også min ryggrad.

Så ble hun mer skeptisk og vurderte om det egentlig var en god idé å gå til sengs med fienden. Samtidig tenkte hun at dette var en god mulighet til å nå ut til et nytt publikum og lot seg overbevise av bladets invitasjon om «å gå i dybden på det smale skjønnhetsidealet».

Så kom resultatet, og Blichfeldt ble rasende. «Når så du sist ei jente med pels på leggene eller busk under trusa?» Slik innledet bladet artikkelen. Etter kort tid kunne man lese dette i Aftenposten: «Håret på mitt og andre kvinners venusberg er ikke en hindring bestående av kvist og kvast. Det er dusk, ikke busk.»

Hvordan blir man rustet til å stå rakrygget imot et skjønnhetspress som har klart å gjøre det naturlige stygt og unaturlig?

Ytterst mot havet på øya Senja ligger det et gammelt fiskebruk, et stort hus på tre etasjer. Det ligger på en holme forbundet til fastlandet av en molo. Deler av bygget står på påler i havet. Når vinterstormene slår mot land, uler det i veggene og huset gynger i bølgene. Her tilbrakte Emilie Blichfeldt barndommen.

Kanskje har det gjort sitt til at hun bare 25 år gammel later til å stå ganske så støtt på egne meninger.

Lenge var det kulturpersonligheten Ulf Willgohs-Knudsen som drev det store kulturhuset i havgapet. Da han døde, arvet faren til Emilie Blichfeldt Kråkeslottet, som det heter. Nå arrangeres det musikkfestival og kunstfestival der hver sommer.

I oppveksten var det fire kilometer til nærmeste barnefamilie. Blichfeldt og de to brødrene ble kreative og fylte det store huset med fantasifull lek. Hun tror oppveksten har satt sine spor.

– Jeg er opptatt av at folk skal like meg og syns jeg er kul. Det er nok resultatet av en ganske ensom barndom. Jeg har et sterkt bekreftelsesbehov som jeg forsøker å kvitte meg med. Når jeg lager film, er det kanskje for å hjelpe meg selv – og alle de andre der ute – til å se at vi er ok.

Da hun var elleve år, flyttet familien til Målselv. Der ble det vanskelig å være ei høylytt jente. Det hendte hun fikk høre at hun tok for mye plass.

– Jeg har noen venninner som har blitt fortalt det samme. Guttene får ikke høre det, men jentene blir bedt om å være rolige og omsorgsfulle. Det ble skamfullt å være den jeg var.

Da var teatergruppa i kulturskolen et viktig frirom. Men det var flertall av jenter i gruppa, så Blichfeldt endte ofte opp i gutteroller. Så kom puberteten, og med den nye former og en ny kropp. Hun følte seg utilpass og feit.

– Jeg hadde det helt jævlig. Mye av det som har gjort meg ulykkelig opp gjennom årene, handler om hvilke forventninger som stilles til kvinner.

Tenke globalt, handle lokalt

Hun lengtet mot en større verden utenfor Målselv, hvor det kanskje fantes et rom som passet henne. I løpet av ungdomsskoleårene ble målet å komme seg vekk. Hun søkte seg til dramalinjen i Tromsø og flyttet hjemmefra som 16-åring. I Tromsø vokste det fram en feminist, men også en miljøaktivist. Blichfeldt dukket opp på et møte i Natur og Ungdom fordi en søt fyr hun hadde truffet på fest fortalte at han skulle dit. Men miljøengasjement varte lenger enn guttens, og spesielt engasjert ble hun i oljeboring i nord.

– Tenke globalt, handle lokalt. Det var slik vi tenkte.

Slagordet tok hun med seg videre, da hun som elev på filmskolen i Kabelvåg for alvor ble opptatt av feminisme.

– I det store bildet har vi store problemer med utbredelse av spiseforstyrrelser og at jenter i Norge bruker mer tid på å se seg i speilet enn på lekser og lesing til sammen. For å bli likestilt må vi bruke tida vår på andre ting enn å se oss i speilet. Tenk at vi bruker så mye tid på hvordan vi ser ut, istedenfor å se ut, ut på verden.

Blichfeldt bestemte seg for å slutte å skamme seg over hvordan hun ser ut. Hun lot håret gro. Tenke globalt, handle lokalt. Hun lagde kortfilmen «How do you like my hair?» Filmen handler om en akutt forelskelse i en voksen mann med en majestetisk ørnenese og et hektisk kjærlighetsmøte – et så kalt one night stand. Opplevelsen vaker i skjæringspunktet mellom kleint og stort og vakkert.

– Det som gjør det vakkert er hans uforbeholdne aksept av meg som kvinne og min aksept av ham som mann, forklarer Emilie.

Hun sier filmen først og fremst handler om å vise at det vakre er så mye mer enn det skjønnhetsindustrien innbiller oss. Filmen vant Kritikerprisen på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2014, og har vunnet flere priser internasjonalt. Hun har reist rundt med filmen i både Norge, Tyskland og USA og snakket om kroppspress med ungdom.

Forstår at folk glor

Presset slutter ikke ved kroppshår. Blichfeldt har lite til overs for utseendeindustrien som forteller kvinner at de ikke er gode nok som de er. Selv har hun sluttet å sminke seg. Det var ikke bare lett.

– Sminke var tidlige tett knyttet til min identitet som kvinne. Idealet mitt nå er å ikke være opptatt av utseende. Nå tar det mye kortere tid å komme seg ut døra om morgenen. Om jeg ser trøtt eller pigg ut, har jeg overlatt til skjebnen, det er ikke så viktig.

Det hender folk kikker på leggene eller armhulene hennes. Det bryr ikke Blichfeldt seg om.

– Det er jo ikke så rart at folk ser, når det er så uvanlig. Jeg viser gjerne fram hårene mine til folk blir lei.

Hun har laget en Instagram-konto hvor hun legger ut bilder av seg selv og håret sitt. Hun får skryt for både å la håret gro og for å ha droppet sminke.

– Det er mange som sier at det jeg gjør, er veldig kult, men at de selv ikke vil gjøre det. Jeg syns handlingene vår skal gjenspeile holdningene våre, så jeg syns det er litt hyklersk.

Spesielt er vanskelig å snakke om sminke, ifølge Blichfeldt. Mange kvinner kommer i forsvarsposisjon med en gang.

– Alle er veldig opptatt av at de «sminker seg fordi de selv vil», sier hun, før hun legger ut om makt­teorier og falsk bevissthet.

– Man tror man tar frie og upåvirkede valg, og man begynner å tro at man har laget disse rammene selv, men det er falsk bevissthet.

Vil ikke være hun med hårene

Blichfeldt har tatt tydelige valg om å ikke bruke tid på hårfjerning og sminke, men utseende er jo mer enn det. Noen ting må man jo forholde seg til, som klær og håret på hodet.

– De tingene jeg har klart å kvitte meg med er de tingene som bare gjelder for kvinner. Men jeg vil ikke slutte å være kvinne, selv om jeg ikke fjerner hår eller sminker meg.

Blichfeldt blir ikke bare møtt med begeistring.

– Noen har sagt at jeg prøver å påføre kvinner som sminker seg skam. Men mitt poeng er jo at ingen skal skamme seg. Jeg har lyst til å si «du er dritbra uten sminke, og det er tankene dine og handlingene dine som gir deg verdi».

Det kjennes av og til som en ensom kamp. Siden hun selv sluttet å fjerne hår, opplever hun ikke at trenden har spredt seg noe særlig.

– Jeg har jo ikke lyst til å være hun med hårene. Jeg har lyst til at min kropp ikke skal være den som skiller seg ut. Det at en uretusjert, ubarbert, usminket kropp blir sett på som så spesielt, det er ganske trist.

– Men ser du at de som roser deg for det du gjør, kan tenke at det blir en for høy kostnad å skulle gjøre det selv?

– Ja, jeg ser det. Det å kalle noen hykler er jo utrolig frekt, men hvis man bare holder fast ved sin egen trygge boble skjer det jo ingenting. Det er nok frykten for å skille seg ut eller å ikke bli likt som holder dem tilbake. Men skal noe skje, må man ofre noe. Tenk på stemmeretten. De kvinnene ofret jo så utrolig mye mer.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. september 2016 kl. 12.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk