Klassekampen.no
Onsdag 31. august 2016
Jagende forfatter: Hovedpersonen i Chris Kraus’ romaner underkaster seg andre, men maktforholdet blir uklart når byttet også jakter jegeren, skriver Maria Kjos Fonn. Foto: Christy Frields
Kan sulting og selvskading forstås som aktive politiske handlinger? Chris Kraus undersøker kroppen som politisk arena.
Å bli mindre for å bli større
Undersak

Chris Kraus

Kvinnelig motstand

UPERSONLIG: Chris Kraus (f. 1955) er filmskaper og forfatter av både skjønnlitteratur og sakprosa. Siden romandebuten «I Love Dick» fra 1997 har Kraus’ romaner – hvor hun ofte blander selvbiografiske elementer, essay og fiksjon – kretset rundt kvinners erfaringer og muligheter til å bli hørt, (makt)forhold mellom kjønnene, sult og sadomasochisme som politiske uttrykksformer. En tilbakevendende tese hos Kraus er at alt kvinner gjør og ytrer tolkes som personlig – og hun har bastant avvist tolkninger av sine verk som bekjennelseslitteratur.

Radikal sultestreik

FILOSOF: I «Aliens & Anorexia» vier Chris Kraus mye plass til den franske filosofen Simone Weil (1909–1943). Weil, som er mest kjent som religiøs mystiker, var glødende opptatt av sosial urettferdighet og gikk inn for å bekjempe den med hud og hår. Tross dårlig helse forlot hun lærerjobben for å arbeide på fabrikk, kjempet i den spanske borgerkrigen og var med i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. I 1943 fikk hun tuberkulose, men nektet å ta til seg næringsrik mat i solidaritet med krigsrammede landsmenn og døde kort etter.

Chris Kraus:

I Love Dick

Semiotext(e) (1997)

Aliens & Anorexia

Semiotext(e) (2000)

En eksperimentell filmprodusent, hennes erotiske besettelse av en mediekritiker med ektemannens entusiastiske bifall, sadomasochisme – alt dette er ingredienser i den neste tjue år gamle boken «I Love Dick», som plutselig har fått kultstatus. Avisen The Guardian kaller den «the most important book about men and women written in the last century». Det er den ikke. Men det er en interessant bok, hvor memoar, fiksjon og essay glir over i hverandre.

Vel så interessant er imidlertid en annen bok fra samme forfatter, som ikke har fått samme oppmerksomhet, «Aliens & Anorexia» fra 2000. Her gjøres anoreksi, skam og ensomhet til et stolt, nesten politisk prosjekt. Men begge handler kanskje om å bli mindre for å bli større?

«I Love Dick» – om forfatteren Chris Kraus’ psykoseksuelle besettelse av medieteoretikeren og sosiologen Dick – vakte ikke så mye oppsikt da den kom ut i 1997. Hovedpersonen spiste middag med Dick én gang sammen med ektemannen Sylvére, for deretter å sove over hos ham. Neste morgen var han ikke der. Denne avvisningen setter i gang en ekstrem pasjon både hos Chris og ektemannen hennes, og hun begynner å stalke Dick. «I Love Dick» er autofiksjon, fiksjon, memoar og kulturkritikk, alt på en gang. The New York Times har til og med navngitt en forfatter som heter Dick til fornavn, som skal ha forsøkt å stoppe boken. Hvis dette er riktig, er det nærliggende å se boken som en forlengelse av makten karakteren Chris utøver ved å stalke Dick.

«Aliens & Anorexia» fra 2000 har den samme blandingen av autofiksjon og essayistikk, men en mindre klar handlingstråd enn «I Love Dick». Den består av mange essayistiske passasjer om fremmedgjorte kvinner – aliens. Den franske filosofen og mystikeren Simone Weil vies mye plass på grunn av sin anoreksi, og prosjektet i boken er å redefinere anoreksi til å være en aktiv, politisk handling, en protest mot rå, kapitalistisk matproduksjon og urettferdig fordeling.

I «Aliens & Anorexia» engasjerer hovedpersonen seg i sadomasochistisk telefonsex med en fremmed (som kalles Africa), som plutselig kutter kontakten. Og hun spør seg: Er det regler for telefonsex? Hun er bundet, åpen, eksponert, klar for at noen går inn i kroppen hennes. Et underliggende tema er at hun dermed kan gå ut av den. Men han ringer ikke. Det er ydmykende nok å vente ved telefonen, om man ikke gjør det med gagball i munnen.

Sexologen Tracey Cox har hevdet at kvinner ofte hengir seg til masochisme og voldtektsfantasier på grunn av et intenst behov for å være attråverdige. Hun er så attraktiv at mannen ikke kan styre seg. En annen grunn kan være for å slippe å ta ansvar for egen seksualitet og lyst. Hos Kraus blir masochismen derimot forsterket av Dicks og Africas avvisninger. Det kan se ut som Dick og Africa har all makt i relasjonen – de er ikke interessert nok, de svarer ikke. I virkeligheten er det Chris som jager mannen. Masochisten blir overgriperen, sadisten offeret.

Sadomasochisme kan nesten virke som en beleilig geskjeft i en kultur der den kapitalistiske effektiviteten truer muligheten for autentiske mellommenneskelige forhold. Mobil-appen Tinder har tilrettelagt for tilfeldig sex som ikke krever forspill eller etterspill. SM gjør det enda lettere: Her er reglene for det seksuelle spillet satt på forhånd. Aktørene går inn med klart definerte roller, og opptrer gjerne i kostymer. Et «ja», et «nei» og et «kanskje» har mistet sin betydning, det finnes kodeord for «stopp». Kanskje mest påfallende er avstanden: Kroppene møter vel så mye piskeslag og lær som hud. Vi har oppfunnet en form for sex der vi langt på vei ikke trenger å ta på hverandre.

Hos Kraus blir SM fremstilt som en mystisk idé om å slippe fri fra seg selv. «Should it be possible to leave the body? Is it wrong to even try?» skriver hun. Hennes sadomasochistiske prosjekt ligner Simone Weils mystisisme og selvfornektelse. Weil bekjente seg til kristen mystikk, og décréation; menneskets totale selvuttømmelse fremfor Gud. Som ledd i dette prosjektet spiste hun mindre og mindre, og nektet blant annet å spise kaloririk mat i solidaritet med franske barn under den tyske okkupasjonen.

Også hos Kraus blir kroppen åsted for et politisk prosjekt. Kraus siterer Weil: «It is impossible to forgive whoever has done us harm if we believe that harm has lowered us. We have to think that it has not lowered us, but has revealed us to our true level.»

Det er et paradoks at veien ut av egen kropp ofte forbindes med nettopp kroppspraksiser: Sadomasochisme. Ekstremsport. Eller selvvalgt sulting. Først virker det nærliggende å se Kraus’ anoreksi i sammenheng med hennes masochisme. Hun søker ritualer, disiplin. Men som i den masochistiske sexen er det hun som blir pådriveren, hun som handler. I begge tilfellene går hun tilsynelatende inn for å bli mindre for å bli større. Det føyer seg inn i dette prosjektet at Kraus avviser den psykoanalytiske forståelsen av den kvinnelige anorektikeren som et offer, «starving for attention», og fremstiller i stedet anoreksi som en aktiv, ontologisk tilstand. Kanskje kan man snakke om en politisk sultestreik. Den typiske politiske demonstrasjonen består av å rope i gatene, å ta plass, å kreve. Kraus’ politiske prosjekt er å nekte. Hun lukker munnen, og forventer at alle lytter. Spisevegringen er for henne en protest mot kapitalismen og den uetiske matindustrien med grov utnyttelse av dyr og mennesker.

Kraus vil også myten om anorektikeren som et passivt offer for kapitalistiske skjønnhetsidealer til livs. Anorektikeren hos Kraus er snarere en som avviser den kapitalistiske overfloden representert ved mat. Men både i «Aliens & Anorexia» og «I Love Dick» reflekterer hun også over det som for mange er en tragedie: å være kvinne og ikke være vakker.

I det seksuelle maktspillet er det interessant at Kraus regner seg som en som selv ikke er pen, fordi hun så ofte tar rollen som seksualobjekt. Hun jobber i toppløsbar, hun søker seg til sadomasochisme – hvor populærkulturen, interessant nok, har for vane å fremstille kvinnen som objektet enten hun tar den dominante eller underdanige rollen. Kraus skriver om seg selv i tredjeperson:

She wasn’t beautiful like the women; unlike the men, she had no authority […] What do you do with The Serious Young Woman (short hair, flat shoes, body slightly hunched, head drifting back and forth between the books she’s read)? You slap her, fuck her up the ass and treat her like a boy.

Her ser masochismen og selvhatet ut til å møtes. Og Kraus’ masochisme virker ikke som den dreier seg om å være en ettertraktet, yndig damsel in distress, men snarere en som straffes for sin mangel på feminitet og skjønnhet.

Men bakenfor den eksistensielle sultestreiken og den nærmest mystiske underkastelsen i SM, finnes det mest ekstreme av alt: skammen, ensomheten, lengselen. Kraus gjør på merkverdig vis skammen og ensomheten til et stolt prosjekt som er synlig for alle: masochisten som blir avvist mens hun kryper, anorektikeren som trekker seg tilbake fra samlepunktet i kulturen: matbordet. «Shame is what you feel after letting someone take you someplace past control – then feeling torn up three days later between desire, paranoia, etiquette wondering if they’ll call», skriver hun.

I «I Love Dick» kommer Kraus med et klart feministisk utsagn: «To be female still means being trapped within the purely psychological. No matter how dispassionate or large a vision of the world a woman formulates […] the telescope’s turned back on her.» I «Aliens & Anorexia» krever Kraus at det blir slutt på at kvinners ytringer bare forstås som noe som tilhører den private sfære: Mange kvinneytringer blir tolket rett tilbake til kvinnen og hennes kropp, den de er, mens menn i høyere grad lyttes til for det de sier. Kraus bemerker at Simone Weil har fått merkelappen «anoreksiens filosof», mens de færreste omtaler Nietzsche som «hodepinens filosof». Hun hevder at kvinnen er nektet retten til det upersonlige.

Samtidig er Kraus’ beretninger om eget sexliv og besettelser ekstremt personlige. Man kan derfor spørre seg om Kraus ikke blir en del av kulturen hun kritiserer. Like fullt er beskrivelsen av den seksuelle maktkampen mellom mann og kvinne i «I Love Dick» feministisk interessant. Å fremstille anoreksi eller selvskading som politisk aksjonsform, slik Kraus gjør i «Aliens & Anorexia», er mer betenkelig – det er potensielt farlig. Det opphøyer sykdom til martyrium.

Samtidig er det heller ingen automatikk i at det å la raseriet gå ut over egen kropp, ikke betyr at raseriet er adressert utover. Det er en selvskadingskultur blant unge jenter, der løsningen ofte blir å velge de tause lidelsene, der protestskrikene må vike for oppkast, tårer og blod. Her kan man derimot lytte til selvskaderen framfor å se på sårene eller den avmagrede kroppen hennes. Det gjør «Aliens & Anorexia» til et interessant bidrag.

mkfonn@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 15. september 2016 kl. 11.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk