Klassekampen.no
Mandag 29. august 2016
Uhørt: Hvorfor snakkes det så lite om den grenseoverskridende prosessen som graviditet og fødsel er? spør Wencke Mühleisen. Maleri: Stanislaw Wyspianski, «Moderskap», 1905
Kan man snakke om graviditet uten å havne i et reaksjonært klister?
Kvinnedyret

Som kjent så Simone de Beauvoir på moderskap som en form for slaveri. Hun motsatte seg samfunnets insistering på at moderskap var den eneste rollen kvinner kunne rettferdiggjøre sin eksistens med. Det har rent mye likestillingsvann siden Beauvoirs tid. Monogam barneproduserende heteroseksualitet er ikke lenger det eneste gangbare alternativet for et kvinneliv. Ja, kvinner kan til og med snakke om frivillig barnløshet uten å bli stemplet som avviker – nesten. Takk Gud, eller bedre sagt: alle feminister, for det.

Men så hadde jeg en drøm forleden natt. Jeg hadde dukket ned i et arkiv jeg sjelden besøker, snakker om, tenker over. Jeg drømte at jeg gikk nedover en bygate – og var høygravid. Følelsen som sitter igjen, er den forførende lettheten jeg beveget meg i. Drømmen utløste et minneskred som utvilsomt var skjellsettende, men stablet bort. Graviditet. Og det nesten skamfulle i at jeg elsket å gå gravid. Jeg mener, hvilke feminister går rundt og svermer om den vidunderlige graviditeten. Plutselig husket jeg.

Jeg bestemte meg for å bli gravid. Jeg var tjueni år og klarte ikke holde fingrene fra det brennhete fatet. Fordi det går an. Det gikk an. Alt ble stille av ren skrekk og skjær lykke da jeg skjønte det hadde skjedd. Jeg hadde frivillig gitt meg over til det evolusjonære barbariet. På liv og død. Som om det var tilbud om et vidunderdop – og det var det kanskje. Som om jeg fikk tilgang til en grunnleggende normalitetsavvikende, hallusinerende tilstand uten å bli innlagt. Lik en åndssvak tispe elsket jeg fra første stund unntakstilstanden av blind vegetativ kjøttslig drektighetslykke og velsignet fremmedgjøring fra meg selv. Ferie. Jeg kunne ha gått gravid i årevis. Vraltet meg frem med jevn egenprodusert tilførsel av alt jeg kunne ønske meg av uppers og downers. Jeg var helt suveren. All tvil skjøvet til side. Oppgaven var enkel. Lytte til barnet som tikket seg frem fra ingenting i livmoren min. Det var som science fiction, som en fortelling fra Det gamle testamente.

Ja, jeg vet at graviditet kan oppleves annerledes enn slik jeg av en eller annen grunn gjorde. Den kan erfares som en invasjon, den kan ha mange uønskede bivirkninger. Og likevel. Det undrer meg, at denne ubegripelige tilstanden, der man er med å produsere nytt liv, snakkes så lite om. Enten fordi det nærmer seg noe sublimt, eller fordi den relative tausheten utenfor foreldre- og babybloggenes sfære vitner om den sedvanlige diskvalifiseringen av alt som er for nært knyttet til kvinnedyret, fordi, på tross av den grenseoverskridende opplevelsen som graviditet og fødsel innebærer, står den på samme tid for det motsatte av radikalitet. Selv feminister har problemer med å snakke om graviditet og fødsler – som om minnet om århundrenes påbud og mangel på valg forbyr denne talen? Selv om jeg virkelig kan forstå at det har vært politisk avgjørende for feminister å underspille graviditetens erotiske potensial – for å rydde plass til erotikk andre steder, slik den amerikanske queerfeministen Maggie Nelson skriver i «The Argonauts».

Kvinnelige forfattere som Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth og Anne Oterholm har skrevet om moderskap. Deres tekster gir oss litterære bilder på samtidens forhandlinger og konflikter omkring det å være mor. Jeg kommer ikke på så mange beskrivelser av gravidet og fødsel, men snubler over Aina Villangers diktsamling som virkelig begir seg ut i graviditeters og fødslers poetiske fenomenologi. Her beskriver hun et menneske på vei fra fostervannstilværelsen:

i nattvått hinsides låru mykt

i vev a morshav med gjenklistra øyne. Og så:

brått bleire høl i hinna

i en foss a rødt rantru ut spjæla hud

med fjeset dekt av folie

Jeg kan huske noe av 1970-tallets feiring av kvinnekroppen, graviditet og fødsler som skulle synliggjøre kvinners erfaringer. Bekreftelsen av det tradisjonelt kvinnelige fikk snart den nedsettende betegnelsen livmorfeminisme. Feiringen av den reproduserende kvinnekroppen fikk med andre ord snart noe klamt over seg, i det feminister i Beauvoirs tradisjon fortsatte å problematisere normer om moderskap og reflektere over hvordan moderskap er blitt utformet politisk og sosialt.

Og likevel. Går det an å snakke og skrive om graviditet, denne bokstavelig talt grenseoverskridende erfaringen, uten å havne i et reaksjonært klister av stereotyp feiring av barneproduserende kvinnelighet?

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristine Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 14. september 2016 kl. 15.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk