Klassekampen.no
Lørdag 27. august 2016
ARVEN: Selma Lagerlöf ble født og oppvokst på gården Mårbacka i Värmland. Familien måtte auksjonere bort stedet, men Lagerlöf kjøpte det tilbake for prispengene hun fikk da hun vant Nobelprisen i litteratur. Foto: AP/Ntb Scanpix
Sara Stridsberg om å lese Selma Lagerlöf:
Frihetsarven
Ruver: Selma Lagerlöf var den første kvinnen som fikk Nobelprisen i litteratur. Hun var aktiv i politikk og samfunnsliv hele livet. Her i 1923. Foto: Atelje Jaeger, Stockholm
SELMAS SEDDEL: Selma Lagerlöf pryder den svenske 20-kronersseddelen. Men kanskje befinner det virkelige bildet av henne seg på baksida, hvor Nils Holgersson ser Sverige fra et evighetsperspektiv.
Verkene: «Gösta Berlings saga», «Keiseren av Portugalia» og «Nils Holgerssons eventyrlige reise gjennom Sverige».
Fantasi: Det går gylne tråder gjennom litteraturhistorien, skriver Sara Stridsberg. Hun omfavner friheten, eventyrene og kjærligheten hos Selma Lagerlöf.

Jeg forundres noen ganger av at en bok er så stille der den ligger og venter på at noen skal plukke den opp og åpne den. Stum, uskyldig, nesten død. Som at sidene skulle være blanke hvis man åpnet dem. Som om det ikke fantes en fremmed, myldrende verden av rop og stemmer og sanger å falle ned i, fortape seg i, beseires av.

Den uåpnede boka avslører ingenting, den drønner ikke som den burde gjøre, den skjelver ikke som den gjør på innsida, den likner mer en liten kiste. Det er litt som å betrakte Selma Lagerlöf på pengesedlene våre, innelukket som en konge eller et utdødd dyr bak et glass på et natur­historisk museum: fanget, temmet, uskadeliggjort, monumental.

Å forsøke å få øye på en forfatter, innen eller utenfor hennes verk, er en håpløs oppgave. Også de som ennå ikke er forvandlet til monumenter og dronninger av svensk litteratur. Det er litt som den berømte venuseffekten i kunsten («Venus med speilet» av Diego Velázquez). Du står og betrakter et maleri som forestiller en kvinne som ser inn i et speil. Du forestiller deg – eller du antar kanskje til og med – at det er sitt eget ansikt hun betrakter. Helt til du oppdager at det er deg hun ser på, og at hun har gjort det hele tida. Et plutselig fremmed menneskeblikk stirrer på deg inne fra speilet, i et slags underlig bakhold. Denne fremmede ser rett inn i sjelen din, og du er ikke lenger sikker på hvem det er som betrakter hvem.

Fakta:

Selma Lagerlöf

• Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858–1940) er en av Sveriges aller største forfattere.

• Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1909, som første kvinne.

• Hennes mest kjente bøker er «Gösta Berlings saga», «Jerusalem», «Nils Holgerssons eventyrlige reise gjennom Sverige» og «Keiseren av Portugalia».

• Lagerlöf var politisk engasjert livet gjennom. Blant hjertesakene hennes var kvinnelig stemmerett, som ble innført i Sverige i 1921. Men hun deltok også i lokalpolitikken i Värmland, var med å stifte Folkpartiet, samt engasjerte seg for flyktninger og mot nazismen.

• Sara Stridsberg (f. 1972) er svensk forfatter og oversetter. Hun vant Nordisk råds litteraturpris for «Drömfakulteten» i 2007. Hennes siste bok er «Beckom­berga. Ode til min familj» (2014).

• I desember i år går hun inn i Svenska Akademien, som blant annet deler ut Nobelprisen i litteratur. Forrige uke mottok hun Selma Lagerlöfs litteraturpris. Denne teksten er hennes pristale og trykkes etter avtale med forfatteren.

Alle romaner avslører en hemmelighet og skjuler samtidig sporene etter denne hemmeligheten. Å lete utenfor romanen etter hemmelighetene i den er – som en liten Nils Holgerson – å lete etter noe på baksida av speilet, bare for å oppdage at det ikke er noe annet der enn en mørk, stum oval.

Kanskje befinner det virkelige bildet av Selma Lagerlöf seg på baksida av 20-kronersseddelen. En liten gutt blottet for svimmelhet og betenkeligheter som flyr over Sverige-kartet på en stor, hvit fugl. Et evighetsperspektiv og et himmel­stormende blikk som kan se rett ned i sjelene til de fattige og de rike, som forsøker å beskrive mennesket uten samtidig å ødelegge henne.

Når jeg tenker på Selma Lagerlöf, tenker jeg på frihetskravene og frihetsarven som løper som en gyllen tråd gjennom litteraturhistorien – fra malende beskrivelser av fortidas Värmland og til vår mørke skjebnetid. Jeg tenker på det suget nedover som finnes i romanene hennes, en mørk, uimotståelig virvel som tar deg med innover og nedover og lenger og lenger inn i gåten mennesket, jeg tenker på stemmeretts­striden, «den største revolusjonen som noensinne har rystet verden» som hun selv kalte den.

Det er forunderlig å tenke på i dag, at Selma Lagerlöf skrev så mange av sine verker, de aller fleste, og samtidig ikke hadde rett til å stemme, at hun, den verdensberømte forfatteren som ble belønnet med Nobelprisen i litteratur og ble valgt inn i Svenska Akademien, juridisk sett ble betraktet som et umyndig barn eller et husdyr.

Men denne plassen i utkanten av samfunnet – i det minste som en indre eksistensiell situasjon, som forfatter – innebar også en frihet, å skrive fra stillheten, som fremmed og dissident i kulturen: å stå utenfor avtalene, bevege seg fritt ved sida av verdenskartene, i riker som enda ikke finnes, som en elv som renner baklengs, mot tyngdekraften, for å lete etter det som ingen har sett før. Kanskje er det bare slik det er mulig å nå Gösta Berlings rike eller Portugalia. Og en lov er jo ikke noe annet enn et politisk instrument, en midlertidig og lunefull ytring, uansett om denne loven er en stemmerettslov eller en utlendingslov.

Det å skrive er som å kaste seg mot et speil og la kroppen knuses mot glasset og forsvinne inn i speilets sølv, men uten at det blir noen synlige skader av det. Det er en frihet som ikke likner noen annen type frihet.

Keiserdømmet Portugalia ligger nær jordas utkant, i kjærlighetens ytterste Antarktis. Få karakterer i verdenslitteraturen har satt slike spor i sine lesere som den fredelige lille keiseren, han som kan se og høre slike ting som kloke mennesker aldri får noen anelse om, som har fått en spesiell skjerm av Gud for sine øyne slik at han ikke skal se det han ikke klarer å se. Den som har møtt denne grandiose karakteren, vil aldri glemme ham.

Når jeg går langs Stockholms gater og ser migrantene fra Øst-Europa med sine utstrakte hender og smil, er han og hans datter der i skyggene. Hva slags historie er det man forteller når man kommer hjem fra en av reisene de har foretatt? Da jeg skrev min siste roman, «Beckomberga», var han der med sin lille kappe og septer og fillete stjerner. Han var der i barndommen min, blant menneskene som trasket omkring i sykehuskorridorene og kalte seg for majesteter og kongeligheter, som om de ikke befant seg på bunnen av verden, men fôr fram gjennom livet i store gullvogner. Han finnes blant alkoholikernes tragiske hovmod.

Hvem som helst kan ikke kalle seg keiser, det står ikke i loven, det bare er sånn. Den fattige, den som er ingen, skal ikke kle seg som en kongelig og omgås med generaler, biskoper, baroner og hoff­damer på fødselsdagen eller sitte hvor som helst i kirka. Det trenger ikke stå i loven for folk vil bøye seg for det likevel. Ikke engang den som er fått et mirakelbarn direkte fra sola, nesten sitt eget lille jesusbarn, og fått oppleve en kjærlighet som er så sterk at den får himmelen å styrte mot jorda.

Å nekte å bøye seg for øvrigheten, for sin klassetilhørighet og ideene om undermennesker, er en synd som kalles for sykdom, men diagnosen kunne like godt blitt kalt motstand eller opprør eller revolusjon. Liksom­keiseren er en parodi på makten, et gjøn mot øvrigheten, et opprør mot urettferdige lover og konvensjoner, en motstand mot en fattigdom som etser i stykker sjelen. Å bære keiserklenodier og fly høyt som Ikaros over det samfunnet som er rått og nådeløst – som ikke er annet enn et stort, tomt, iskaldt gap, som er mørkt og fælt å se ned i, en verden der man er helt utlevert til de som eier jorda og kapitalen – det er også en revolusjonær handling.

Man kunne si med Julia Kristeva at sinnssykdommen er et fritt rom for antisosiale, apolitiske, individuelle uttrykk «at galskapen suger opp selv de mest umåtelige og monstrøse politiske hendelsene». Det vil si: Sykdommen gir rom for det uutholdelige i menneskeheten: fattigdommen, atombomben, gasskamrene. Sykdommen kommer til uttrykk i det enkelte mennesket som en privat demon. Den dukker opp i åpne og skjøre vesener som en far som ikke kan lese sine egne brev, han må be noen som er hevet over ham om hjelp, en far som befinner seg så vidt over fattighuset, en far som alltid vil være der nede, uansett hva han gjør. Den silkemyke psykosen beskytter ikke bare ham, men hele verden fra å se urettferdigheten. Sykdommen blir et adekvat svar på en urimelig situasjon, på samme måte som genialitet kan være en måte å håndtere veldig vanskelige omstendigheter.

Man kunne også legge til at en forutsetning for å kunne skrive er evnen til å høre stemmer, noe som også er en definisjon på psykose.

Det er våren 1914, og «krigsgalskapen brer seg som en smitte», som hun skriver, Selma Lagerlöf. Hun har akkurat begynt å skrive denne Kong Lear-historie som blir «Keiseren av Portugalia», og hun er nettopp – svært motvillig – blitt valgt inn i Svenska Akademien. Hun er redd for at hun ikke skal kunne skrive mer, og alt hun vil, er å skrive noe som virkelig betyr noe før hun forsvinner inn i høytidelighetene. Hun skriver til Sophie Elkan: «Dette er som en slags pensjonering. Nå duger jeg ikke til noe mer. Det er som utgjort at dette skulle komme akkurat nå, når jeg føler meg ung igjen og kan arbeide som jeg ikke har gjort på mange år. Jeg vil jo ikke slutte å skrive. Men i ørene mine klinger pappas ord: Når noen er så høflig etc.»

Mens jeg skrev «Beckomberga», lurte jeg ofte på hvordan en far og en datter kunne få plass i samme fortelling. Nå tenker jeg at det kanskje ikke er mulig, at den enes frihet er den andres ensomhet, at en av dem må bøye seg som Klara Fina Gulleborg til slutt underkaster seg sin far som sitter i dødens mørke land på havbunnen med keiserklenodiene og venter på at hun skal komme til ham.

Man kunne også tenke på Jan i Skrolycka som en far som nekter å gi slipp på barnet sitt, som med sin fornuft og sitt liv som pant nekter å slippe henne fri, som gjør hva som helst for å ikke ta innover seg at en datter vil vokse fra foreldrene og forsvinne og gi seg inn i seksualiteten og kjærligheten og den skjebnen som venter en fattig jente på denne tida. På 1860-tallet var det å havne i ulykka eller å være hore ikke nødvendigvis at du solgte kroppen din til fremmede. Det var nok at du var en ugift mor.

Det finnes et bilde i denne romanen av Klara Fina Gulleborg der hun har vandret ensom ut i skogen ved Svartsjön der skogbrannene raser hele sommeren, og faren ser henne der hun står med armene utslått, som om hun strekker seg etter verden utenfor, i en lengsel bort og ut. Det er i det øyeblikket Jan i Skrolycka får sin skjerm for øynene av Gud. Klara Finas frihet er hans ensomhet, en av dem må gi etter:

«Hun så ut på mil etter mil av land (…) uten grense og slutt (…) Det var som om hun ville ta alt dette i sin favn, alt dette store, mektige, rike som hun hadde vært stengt ute fra helt fram til denne dagen.»

For det finnes vel ikke noen som orker å være noen annens lys, som vil være selve sola, som et gammelt sol­bleket brennevin?

Hvor får vi egentlig friheten vår fra? Når vi snakker om Selma Lagerlöf og hennes opphav og opphavs­fortellinger, er det nesten alltid faren vi ser for oss, som en svart, skimrende dødssol foran alt. Selma Lagerlöf selv skriver etter morens død: «Og jeg forstår at det hos meg – som gjør at jeg har fått såpass mye fremgang i yrket mitt: den sunne fornuften, utholdenheten, arbeidsomheten – det har jeg fått fra min mor.» Det Selma Lagerlöf skriver, befinner seg kanskje et sted mellom farens forfall og morens orden.

Moren i Skrolycka, Kattrinna, har hele livet forsørget denne merkverdige, sorgtyngede husmannen, men forlater ham til slutt for å følge Klara Fina, mot sitt eget instinkt og sin egen overbevisning. Den lavintensive kjærligheten hennes løper som en lav, men stødig skigard gjennom «Keiseren av Portugalia». Den trofaste og stille hengivenheten ved sida av farens lidenskap, den typen liden­skap som er dømt til før eller seinere å miste kontakten med det elskede objektet.

Jeg vil takke Selma Lagerlöf for friheten, for den veldige frihetsarven.

Jeg vil takke Selma Lagerlöf for forsøket på å gripe etter hele mennesket, for leksjonene i empati og for den store striden om kvinnenes framtid.

Jeg vil takke Selma Lagerlöf for dårene, for det umåtelige og umettelige, for de ensomme menneske­ropene over evighetslandskapet i Värmland. Jeg vil takke Selma Lagerlöf for kjærligheten og kjærlighetens forfall.

Kjærligheten er den virkelige galskapen. Den forvandler oss til majesteter og dårer, keisere og tiggere; den skaper en slags likhet i en urettferdig verden.

Takk, Selma Lagerlöf, for himmelferden og ilden, for tapperheten i en kjærlighet hinsides all fornuft, hinsides den ene eller den tredje jordiske lov.

Takk for staheten, for tålmodig­heten, for utholdenheten.

Å lese Bibelen fra begynnelse til slutt kan kanskje ikke få en far som har falt til å reise seg igjen, men noe lærer man jo om verden og menneskene og disse menneskenes lengsel etter høyere makter å bøye seg for.

Takk, Selma Lagerlöf, for at du – lenge før den svenske flyktningpolitikken – fikk poeten Nelly Sachs og hennes skipbrudne dikt ut av Nazi-Tyskland i et av de siste flyene som forlot Berlin våren 1940.

For noen år siden besøkte jeg Nelly Sachs’ lille eksilleilighet, som nå er bygget opp igjen i sin helhet på Kungliga biblioteket i Stockholm, 40 meter under bakken.

I bokhylla ved senga står den tyske utgaven av «Gösta Berlings saga», den som en gang fikk henne til å begynne å skrive brev til Selma Lagerlöf.

Det var før Nelly Sachs skrev sine egne bøker, før krigene, før konsentrasjonsleirene. Over Nelly Sachs’ lille seng i under bakken svever – slik jeg husker det – en liten solbleket Nils Holgersson-gutt av tre i en tynn sytråd.

Siden alle historier slutter med døden, finnes det ingen lykkelig slutt, men siden litteraturen eksisterer, og siden ordet kjærlighet eksisterer, som Marguerite Duras skriver, og siden eventyrene og drømmene og utopiene og vrangforestillingene og evnen til å forestille seg det umulige eksisterer, kan det finnes en gutt som flyr på en magisk fugl gjennom underverdenen og ut i verdenshimlene, på samme måte som Nelly Sachs’ dikt fremdeles ferdes over verden som sår og gravskrifter som vitner om det mest umenneskelige i mennesket, om fremmedhatets ytterste grense.

modernetider@klassekampen.no

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 14. september 2016 kl. 14.49

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk