Klassekampen.no
Onsdag 24. august 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Ny teknologi er lønnsom, men både gevinst og risiko må deles.
Endringsvilje

Norsk fagbevegelse er unik. Den har aldri vært dominert av proteksjonister og maskinknusere slik vi har sett i mange andre land hvor fagorganiserte har kjempet innbitt mot omstilling og endring i redsel for at det skal koste medlemmene jobb og inntekt. Tvert imot – norsk fagbevegelse har vært teknologioptimistisk og opptatt av eksportindustriens konkurransevilkår. Arbeidsgivere og arbeidstakere har gjort målet om høy verdiskaping til felles sak. Det har gjort oss til en av verdens mest produktive nasjoner. Vi har omfavnet de mulighetene som ligger i å være en åpen økonomi. Men fagbevegelsen har samtidig vært kompromissløs på arbeidstakernes trygghet for lønn, pensjon, likelønn og arbeidsvilkår.

I rapporten «Embracing globalization and sharing risks» (2007) blir denne balansegangen trukket frem av en gruppe nordiske samfunnsforskere som den ultimate forklaringen på den nordiske modellens suksess. Handel er lønnsomt. Ny teknologi er lønnsomt. Men det skaper tapere og vinnere. Noens kompetanse blir mer verdt. Andre kan oppleve at fagkunnskapene deres ikke lenger trengs. Vi er med på endring og omstilling om vi kan være noenlunde sikre på at gevinsten kommer oss alle til gode. Det er denne balansegangen som utfordres når forskjellene øker og vi ikke makter å lage et arbeidsliv hvor alle har plass og tjener en anstendig lønn.

Forskning på hvordan vekst påvirker inntektsfordelingen peker klart i retning av at det er teknologiske endringer som er drivkraften bak større ulikhet i økonomier som vokser. Da Andrew McAfee entret scenen på NHOs årskonferanse i januar for å snakke om «The Second Machine Age» var jeg ikke den eneste som satt igjen med en følelse av dyp fascinasjon kombinert med en viss uro.

Vi har til nå levd i en virkelighet hvor maskinene har vært avhengige av å fylles med algoritmer utviklet av mennesker for å kunne utføre oppgaver. Nå er de i stand til å lære på egen hånd. Implikasjonene er vanskelige å ta innover seg. Maskinene kommer ikke lenger til bare å erstatte muskelkraft eller ta over rene rutineoppgaver. For hva skjer egentlig når en maskin ikke lenger trenger kommandoer men blir bedre til å tenke ut strategier for å hente informasjon ut av et datasett enn en durkdreven forsker med ti års universitetsutdannelse? I større og større grad kommer vi til å jobbe side om side med maskinene i stedet for å styre over dem. Det er lett å forstå at noen hver kan føle seg truet.

Signaleffekten er sterk når det er NHO-lederen som rykker ut og advarer mot at vi kan oppleve økende sosiale spenninger dersom vi ikke lykkes med å få ungdom og innvandrere ut i jobb. 70.000 unge mennesker har hverken jobb eller skoleplass. Mange tusen mennesker som har søkt tilflukt fra krig det siste året, skal finne seg en jobb. Lønnsevnen stagnerer når det går dårlig i olja. Alt er med på å forsterke presset i retning av mer økonomisk og sosial ulikhet.

Bare åtte år frem i tid forventer Nav at vi kommer til å ha et overskudd av arbeidskraft uten fullført videregående skole på 200.000 mennesker. Resultatet kan bli sosial uro, men også en befolkning som ikke lenger er villige til å omfavne de mulighetene teknologi og handel gir fordi det skviser mange av oss ut av arbeidsmarkedet. Da forsvinner mye av grunnlaget for den fantastiske økonomiske suksessen Norge har vært de siste tiårene.

Fordeling og kunnskapsbygging er det opplagte svaret, og trepartssamarbeidet mye av nøkkelen. Kjernen i denne modellen er ikke bare samordnet lønnsdannelse, men også et bredt samarbeid om kompetanse og arbeidsliv. Staten må ta sin del av ansvaret, og da betyr det noe hvem som styrer og hvilke mål de som styrer har. Om kunnskapspolitikken skal dreie seg om å sette den jevne arbeidstaker i stand til å takle det nye arbeidslivet. Om vi er villige til å tenke nytt om et system som sluser altfor mange unge inn i medisinske diagnoser og en varig tilværelse uten jobb. Om vi skal bruke skattesystemet til å forsterke eller å redusere forskjeller. Om vi skal styrke eller svekke fagbevegelsens plass. Om vårt felles sikkerhetsnett skal bygges opp eller ned.

Det handler om hvorvidt grunnlaget for at folk er med på å omfavne endring, skal overleve. Hverken mer eller mindre.

marianne.marthinsen@stortinget.no

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 6. september 2016 kl. 13.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk