Klassekampen.no
Onsdag 24. august 2016
Jødisk arv: Via del Portico d’Ottavia er i hjertet av den gamle gettoen i Roma og huset mange jødiske innbyggere som ble deportert og drept i 1940-årene. I dag finnes få spor etter tragedien. foto: Jean-Pierre Dalbéra, wikimedia commons
Historiker Anna Foa vil vise oss menneskene som en gang fantes, men som ikke rakk å leve livene sine ferdig.
Et hus i Roma, 16. oktober 1943

Anna Foa:

Portico d’Ottavia 13. Una casa del ghetto nel lungo inverno del ‘43

Editori Laterza (2016)

En ung mann slipper oss inn i portrommet i Via del Portico d’Ottavia nummer 13. Inne er det søyler og storslagne bueganger, trapper og dører i mange retninger. På 1500-tallet var dette et herskapshus i renessansestil. Så gikk det nedover gjennom seklene, til huset endte som bolig for et stort antall fattigfolk, rundt hundre i tallet. Store familier og storfamilier klemte seg sammen i leiligheter i husets utallige kroker og på dets forskjellige plan. I de siste tiårene må det ha gått oppover igjen, kanskje har gentrifiseringa grepet også dette huset. En av fattigleilighetene er nå kunstgalleri. Det er lite som minner en om det som hendte her for 73 år siden, bortsett fra snublesteinen i gata utenfor.

Snublesteinen likner på dem som er satt ned i andre byer, foran hus der det bodde jøder som ble deportert under andre verdenskrig. På steinen foran Via del Portico d’Ottavia 13 står det: «Her bodde Costanza Sonnino, født 1909, arrestert 16.10.1943, deportert til Auschwitz, død på ukjent sted på ukjent tidspunkt».

16. oktober 1943 var datoen for den største razziaen mot jødene i Roma. Via del Portico d’Ottavia ligger i den gamle gettoen, dit turistene gjerne søker i dag, for å se på den elegante «skilpaddefontenen» og spise lunsj eller middag på en av de mange restaurantene som nå finnes her.

Via del Portico d’Ottavia har navn etter den flotte, antikke Ottavias porticus fra keiser Augustus tid. Ottavia var keiserens søster, og buen hennes avslutter gata. Like ved er de enda mer ruvende ruinene etter Marcellus’ teater, også de fra samme epoke. Nå på forsommeren blomstrer valmuer i graset rundt ruinene, sammen med mengder av lilla blomster som likner stokkroser i miniformat.

De mektige søylene til amfi-teatret gjør det lett å overse de beskjedne minneplakettene. «De hadde knapt begynt å leve», står det på en av dem, satt opp i 2001, «til minne om spedbarna som ble utryddet i de nazistiske leirene». Blant dem var det nyfødte barnet til Costanza Sonnino, hun som har navnet sitt på snublesteinen utenfor nummer 13. Costanza og familien hennes hadde egentlig rømt fra gettoen og funnet et skjulested utenfor Roma. Men Costanza var gravid i niende måned, og vendte tilbake til morens leilighet da hun skulle føde, kanskje for å få hjelp av søsteren Speranza. Både Costanza og Speranza ble arrestert, deportert og kom aldri tilbake. Og Costanzas barn rakk knapt å leve.

Sjøl om bare Costanza har fått en snublestein, var det mange flere av beboerne i nummer 13 som ble deportert. Og enda flere fra nabohusene i gettoen, og fra andre deler av Roma. Under razziaen den 16. oktober ble rundt 1000 romerske jøder tatt. I tida som fulgte kom flere arrestasjoner. Men det var også mange som slapp unna. En del ble skjult av munker og nonner i klostrene, noen fant andre tilfluktssteder.

Det er historikeren Anna Foa som har skrevet historien om hva som hendte med menneskene i nummer 13 under razziaen i oktober 1943 og i tida etter. Mikrohistorie, kaller hun det. Boka hennes er full av navn, som for å si: Disse menneskene har levd. De skal ha et minne, vi skal vite at de engang fantes: bæreren Marco Di Veroli, småhandleren Pacifico Mieli, syersken Fortunata Di Porto, husmora Emma Zarfati og datteren, tre år gamle Ada.

Foa har gjort et stort arbeid for å bli i stand til å redegjøre for skjebnen til hver eneste av husets beboere, og vennene og slekta deres i nabolaget. Men enkelthistoriene peker også ut over seg sjøl: De forteller noe allmennmenneskelig om hvordan folk møter katastrofer.

Så hvordan reagerte menneskene i Romas getto på arrestasjonene? De kunne knapt tro at det som skjedde, virkelig skjedde. En annen forfatter, Giacomo Debenedetti, publiserte allerede i 1944 essayet «16 ottobre 1943». Han skriver at noen dager før kom en skremt og opphisset kvinne løpende fra bydelen Trastevere. Hun fortalte at hun hadde en bekjent som arbeidet på politistasjonen. Der hadde han sett en liste med navn på 200 familieoverhoder som skulle arresteres med alle sine. Men kvinnen hadde ry på seg som ei sladrekjerring, og ingen tok henne alvorlig.

Razziaen startet tidlig på morgenen, og ble gjennomført av tyskerne, som da okkuperte Roma. De arresterte alle, menn, kvinner, barn. Dette var det få av jødene som hadde kunnet forestille seg. De trodde at bare mennene var i fare. Mange unge menn klarte å rømme over takene, og en del slapp unna fordi de allerede hadde gått hjemmefra. Det var nemlig dagen for innkjøp av tobakksrasjonen, og mennene dro grytidlig for å stille seg i kø foran kiosken på Tiber-øya i nærheten. Blant de arresterte var det derfor et uforholdsmessig stort antall kvinner og barn. De endte ofte rett i gasskamrene når de ankom Auschwitz.

For en del av dem som kom seg unna, ble det bare en kort respitt. Arrestasjonene fortsatte, men nå mest i regi av italienske fascistbander. Disse bandene var mer uforutsigbare enn tyskerne: Noen ganger tok de alle, andre ganger lot de kvinner og barn gå. Det hendte de slapp folk fri mot betaling, men det skjedde også at de tok imot betalinga og sendte folk til dødsleirene likevel. Og noen ganger var de mest interessert i å jage folk vekk før de ranet leilighetene deres for alt av innbo og løsøre.

En skulle kanskje tro at etter en hendelse som razziaen den 13. oktober, ville de overlevende jødene holde seg langt unna gettoen. Men mange hadde ikke noe annet sted å gjøre av seg, og vendte tilbake. Og kanskje tenkte de at det verste sikkert var over nå. Dessuten kjentes det tross alt tryggest å være i det velkjente.

En skulle også tro at de ville sky steder som politistasjoner og fengsler. Men etter mange arrestasjoner i løpet av vinteren og våren 1944 oppsøkte mødre, koner og døtre fengslene der mennene deres satt i påvente av deportasjon, for å bringe dem kaffe, mat, varme klær, og for å prøve å få dem løslatt, ved å trygle og gråte, eller ved å betale, hvis de hadde noe å betale med.

Giulia Sciunnach hadde et spesielt ærend til fengslet Regina Coeli i slutten av februar 1944. Da hun fikk vite at begge foreldrene hennes, Rosa og Settimo, var blitt arrestert, ble hun så fortvilet at hun fødte for tidlig. Barnet var ei lita, men livskraftig jente som fikk navnet Adelaide. Et par dager etter at Adelaide var født tok Giulia henne med seg til fengslet, for at besteforeldrene skulle få se barnebarnet sitt. Både Rosa og Settimo ble etterpå deportert og drept i Auschwitz. Giulia og den nyfødte Adelaide hadde flaks og ble ikke arrestert under fengselsbesøket.

Kvinner risikerte livet for at menn, fedre og sønner skulle få kaffe og pasta. Giulia Sciunnach risikerte både sitt eget og vesle Adelaides liv for at mormor og morfar skulle få et glimt av den nyfødte. Det kan virke som galskap. Men det er også noe ukuelig i det lille livet, som om hverdagen og de menneskelige båndene trumfer det forferdelige.

I norsk sammenheng har Irene Levin (i antologien «Women in War», tidligere omtalt i Klassekampen) pekt på at mange jødiske kvinner her hjemme handlet på liknende vis da menn, fedre og sønner ble arrestert høsten 1942: I stedet for å rømme til Sverige øyeblikkelig, oppsøkte de leirene der mennene satt, i håp om å få overlevert pakker med mat og klær til sine kjære.

Etter befrielsen av Roma kom de som hadde unngått å bli tatt, tilbake til leilighetene sine i via del Portico nummer 13. En av dem var Sara Vivanti. Under razziaen den 16. oktober hadde hun reddet seg og den tolv år gamle datteren Lisa ved å flykte gjennom bakgården. Men moren hennes ble arrestert, og to søstre, pluss svigerinnen, svogeren, nevøen og tre nieser, den yngste bare elleve måneder. De mennene i familien som unnslapp denne razziaen, Saras far, ektemann, bror og svoger, ble seinere tatt og drept i massakren ved Fosse Ardeatine 24. mars 1944. Massakren var en hevn for et attentat mot et SS politi-regiment, begått dagen før av den romerske motstandsbevegelsen. 32 SS-menn ble drept i attentatet. Ved Fosse Ardeatine skjøt nazistene 335 mennesker, blant dem 75 jøder. De mannlige slektningene til Sara Vivanti delte skjebne med flere av beboerne i Via del Portico d’Ottavia.

Hele Sara Vivantis store familie, bortsett fra datteren Lisa, var borte. Sara hadde mistet alt. Og da hun kom til leiligheten i nummer 13, fant hun den plyndret. Morens soveromsmøbler og lakenene var vekk. Og hva gjorde Sara? Hun gikk til politiet og anmeldte tyveriet.

En kan undres over at hun brydde seg om senger og lakener midt i denne fryktelige tragedien. Men Sara Vivanti var fattig. Og kanskje var anmeldelsen av de stjålne lakenene en handling der Sara tok tilbake sin status som fri borger, skriver Anna Foa: «De som var blitt fratatt alle rettigheter, de som ikke hadde kunnet tillate seg å anmelde det når de ble banket opp av fascistbander, de som hadde opplevd at deres kjære forsvant uten spor, kunne nå kreve tilbake sine lakener og møbler, og oppnå å bli hørt, kanskje til og med få rettferdighet.»

Artikkelen er oppdatert: 6. september 2016 kl. 13.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk