Klassekampen.no
Tirsdag 23. august 2016
Bare for de rike? Mats Kirkebirkeland i Civita hevder at gratis utdanning tjener de mest privilegerte. Det stemmer ikke med fakta, skriver Knut Kjelstadli. foto: christopher olssøn
Å skrote gratisprinsippet vil svekke både læringsfelleskapet og samfunnet.
Utdanning som vare

Fra tid til annen lufter personer på høyresida tanken om at studenter bør betale for høyere utdanning. Seinest i Klassekampen 16. august 2016 foreslås «en moderat egenandel» av Mats Kirkebirkeland i Civita. La oss se på argumentene:

Kronargumentet er at den nåværende ordningen med gratis utdanning og statlig finansiering sies å tjene «de mest privilegerte i samfunnet». Det er riktig at flertallet i befolkingen i dag – to tredeler – ikke har høyere utdanning. Men dette er jo summen av den historiske søkingen til utdanningen, der aldersklassene som nærmer seg pensjonsalder, også teller med.

Mer interessant er det å se på tallene for utdanningssøking i nyeste tid. I 2015 var 50 prosent av 21-årige kvinner i høyere utdanning. Av unge kvinner mellom 25 og 34 år hadde 58 prosent gjennomført slik utdanning i 2014. Å omtale disse som «de mest privilegerte» blir ikke rimelig. Med slike andeler, som er stigende, begynner høyere utdanning å nærme seg en slags ny allmennutdanning. Skal en snakke om at gratisprinsippet favoriserer noen, er faktisk kjønn vel så relevant. En tredel av unge menn søker seg til studier. Men mennenes mulighet for å tjene mer tidligere i livsløpet og høyere mannslønner i de fleste bransjer kompenserer mye for kvinnenes utdanningsfortrinn. Utdanningssøkende har lavere forbruk enn jamnaldrende i arbeid.

Offentlig finansiering gjør det også mulig å opprettholde en nokså sammenpresset lønnsskala. Dette sikrer et konkurransefortrinn norske bedrifter har: høyt kvalifisert arbeidskraft uten ublu lønninger. Dette er ett eksempel på at høyere utdanning ikke bare tjener den enkelte, men er et offentlig gode. På samme vis er det et gode for et samfunn å ha kyndige reseptarer, leger, ingeniører og så videre. Norge, som har ligget høyt på lister over velstand og velferd, har klart dette uten betaling.

Et neste argument fra Civita er at fri adgang til høyere utdanning ikke øker rekruttering fra studenter med lav familieinntekt. Det vises her til at fra 2011 har søkingen til høyere utdanning fra denne kategorien vokst sterkere i England enn i Skottland, som ikke tar studieavgifter. Men hva skyldes dette? At arbeiderklasseungdommer blir mer motivert til å begynne å studere hvis de må betale for det? Intuitivt virker det lite rimelig. Den kanadiske forskeren Melissa Williams (i «Taking Public Universities Seriously», 2005) sier at hun ikke har funnet «noen økonomisk analyse som etablerer en statistisk signifikant positiv korrelasjon mellom å måtte betale studieavgift og deltaking i høyere utdanning». Snarere rår en usikkerhet hos folk med lav inntekt ved å ta på seg lån og gjeld. En mulig forklaring på det skotske eksempelet er kulturforskjeller: at her blir andre yrker like høyt estimert som de akademiske. Liknende forskjeller i utdanningssøking finner vi jo mellom fylker i Norge.

Et ledd i Civitas argumentasjon er at studieavgiften skal være «moderat». Én sak er hva en måtte anse som moderat betaling. Men viktigere er den historiske lærdommen – et land kan begynne med etter måten lave avgifter og så suksessivt øke dem. Det klareste dømet blant flere er her Storbritannia, som nå ligger på rundt 100.000 kroner per år.

Nå er det sjølsagt ingen automatikk; avgiftene må ikke stige. Men for universiteter og høyskoler som er underfinansiert, vil en økning være fristende. Som mannen sa da han lesset tømmerstokker på merra: «Tar du den, så tar du den».

Spørsmålet om betaling for høyere utdanning har også en annen dimensjon. Iblant argumenteres med at betaling vil tvinge universitetene og lærerne til å gjøre en bedre jobb. Foruten å være en kollektiv fornærmelse har synspunktet en vrangside: Å innføre markedsrelasjoner mellom lærer og student er å svekke den menneskelige kontakten og læringsfellesskapet. I stedet for fagene teller pengene i et nøyeregnende og fremmedgjørende system.

I Storbritannia har dette ført til at studenter har anlagt rettssak mot universiteter. Institusjonene har svart med ulike straffetiltak og mulighet for å relegere studenter som ikke møter til undervisning. Som en nestleder i British National Union of Students sa for noen år siden: «Universitetsdirektører og rektorer har det travelt med å beskytte seg selv mot kundene de har skapt i et system de har sloss for. Det er absurd.»

Tiltredes!

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 6. september 2016 kl. 13.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk