Klassekampen.no
Mandag 15. august 2016
Inspirasjonskilde: Islendingene var sterk inspirert av europeisk ridderlitteratur, som den romantiske historien om «Tristan og Isolde». Illustrasjon av N.C. Wyeth, 1917
Island er kjent for sagalitteratur, men selv drømte islendingene seg bort fra den harde hverdagen med historier om riddere og magi.
Kiosklitteraturens opprinnelse
De islandske riddersagaene har et langt dårligere ettermæle enn islendinge­sagaene, men kan fortelle vel så mye om samfunnet på øya.

Islendingenes store bidrag til verdenslitteraturen er islendingesagaene. Sagaer som «Njåls saga» og «Egils saga» er blitt sammenliknet med Shakespeares skuespill og Cervantes’ «Don Quijote», bortsett fra at deres forfattere er ukjente. Men islendingene produserte langt mer enn det vi kaller islendingesagaer. Ser vi kvantitativt på saken, var islendingene langt mer opptatt av eventyr om superhelter, monstre og magi enn av de «realistiske» islendinge­sagaene.

Forskerne, derimot, har vært helt klare i sin dom. Den store islandske filologen Finnur Jónsson skrev i sin litteraturhistorie fra 1924 om slike legendariske sagaer: «at den slags overhovedet kunde more, forstås ud fra det kulturstandpunkt, man stod på og det isolerede liv, man førte i det hele.» Denne dreiningen mot det fantastiske kunne knyttes til Islands politiske situasjon: «Det er bemerkelsesverdig at deres popularitet økte etter som situasjonen på Island forverret seg med tapet av uavhengighet i 1262 og økte økonomiske byrder de påfølgende århundrer», skrev Hermann Pálsson og Paul Edwards.

Ingen isolert øy

Bildet som tegnes, er slående: Islands gullalder politisk (selvstendighet) og litterært (islendingesagaene) ble avløst etter 1262 av nedgang politisk (landet kom under Norge) og litterært (legendariske sagaer). Det er ikke tilfeldig at perioden før 1262 – fristatstiden – er blitt gjennomstudert av litteraturvitere og historikere, mens tiden etter 1262 stort sett har fått ligge i fred.

Men det finnes også en annen versjon av denne historien. Island var ingen isolert øy som produserte unike mesterverk før 1262. Islendinger var godt kjent med sine europeiske klassikere. Sagaer om Aleksander den store, om romerne, Troja og England var blant de første som ble oversatt og omarbeidet til norrønt da de begynte å ta skriften i bruk. Store deler av den religiøse kanon ble likeledes oversatt og videreutviklet. Da ridderlitteraturen kom på moten sent på 1100-tallet, var islendingene raske med å ta opp impulsen. Ikke bare det. Da de hundre år senere hadde oversatt de viktigste verkene, fortsatte de med å lage egne «riddersagaer», der de kombinerte de franske idealene med en porsjon egen mytologi.

Disse islandske riddersagaene har fått et dårlig ettermæle. Filologen Jón Helgason skrev om dem: «De er ubetydelige som kunst og vidner om en fordærvet smag, der finder behag i tøilesløse overdrivelser og usandsynligheder.» Dette er i samsvar med 1900-tallets dominerende trend innenfor litteraturvitenskap til å prise det realistiske verket og se ned på litteratur som tok i bruk overdrivelser, stereotypier og «happy endings» – kiosklitteratur.

Men er disse sagaene så dårlige og stereotype?

Svisken om Samson

Samson den fagres saga er et godt eksempel på denne utskjelte sjangeren. Samson er sønn av kong Arthur, og er forelsket i den irske kongedatteren Valentina. Han skal gifte seg med henne, men kort tid før bryllupet er Valentina på besøk hos Samsons fostermor i Bretaland (Bretagne), og der forsvinner hun i en skog. Samson drar selvfølgelig dit for å lete etter henne. Han spør jarlen der, Finnlaug, om råd, og får høre at han bør forhøre seg med mølleren Galinn, som vet mest om hva som foregår der i skogen. Galinn lover å hjelpe Samson, men viser seg å være en upålitelig venn. Han er nemlig far til Kvintalin, som er den som har lokket Valentina bort med sitt magiske harpespill. Samson tar opp jakten på Kvintalin, men han unnslipper etter at Samson er blitt heftet av en trollkvinne i en foss. Samson klarer å drepe trollkvinnen og finner Valentinas klær der, noe som får ham til å tro at hun er død.

Den sorgfulle Samson forlover seg nå med jarlens datter, men før bryllupet klarer han ikke holde seg unna skogen. Der møter han igjen mølleren Galinn, som nå er atskillig mer fiendtlig innstilt, for trollkvinnen Samson har drept, var hans hustru. Han tar Samson til fange ved hjelp av noen magiske fotangler, og avslører at han er far til Kvintalin, som holder Valentina fanget. Nå viser Samson sine heltekvaliteter: Han kommer seg løs og dreper mølleren, befrir Valentina og tar Kvintalin til fange.

Kvintalin får i oppgave i hente et svært verdifullt klesplagg i Jotunheimen, noe som er å regne som en dødsdom. Han klarer imidlertid mot alle odds å hente klesplagget etter en mengde dramatiske opptrinn blant jotnene, og bringe det tilbake til Bretaland.

Lykken er stor, for en stund. Så finner jotnene ut hva som er skjedd, og allierer seg og drar med en uhyre hær som truer hele Europa. Europeiske konger og jarler er raske med å slå seg sammen, men de er fullstendig underlegne, og det er ikke før de går med på at Kvintalin skal henges at de kommer til forlik, som blir beseglet gjennom flere giftermål.

Magiske skoger

Dette er selvsagt dikt og forbannet løgn. Det finnes intet historisk belegg for noe av dette, bortsett fra at navnene gir historisk gjenklang. Jotnene er hentet rett fra norrøn mytologi, personskildringene er endimensjonale, og historien ender lykkelig. De fleste av elementene kan vi dessuten gjenfinne i andre sagaer, som kombinerer dem på andre måter.

Men denne sagaen kan også fortelle oss mye om de menneskene som hørte på den og tydeligvis likte den – den finnes i mange avskrifter.

Den magiske skogen er en gjenganger i sagaene. Virkelighetens skoger var kanskje ikke magiske, men de var utvilsomt uforutsigbare. Den russiske historikeren Aron Gurevich skriver om middelalderens skoger at de var «både attraktive på grunn av sine ressurser, og truende som følge av farene som skjulte seg i dem: ville dyr, røvere, spøkelser og varulver som den menneskelige fantasi befolket den mystiske verdenen som omga deres bosettinger med.» Islendingene kalte sine fredløse «skoggangsmenn», enda de ikke hadde noe skog. Fortellingen om skogen i Samsons saga tar opp i seg dette doble bildet av skogen, der den rommer både den wuimotståelige tiltrekningen i Kvintalins magiske harpe og mølleren Galinns svikefulle framferd.

Mennesket mot jotnene

Norrøn mytologi bygde på en motsetning mellom gudenes og jotnenes verden. I mytene er gudene de vakreste og klokeste, og de som går seirende ut av møtene med jotnene. I Samsons saga og en rekke andre sagaer repeteres dette mønsteret, der en helt drar til jotnene og lurer dem eller beseirer dem. Men det spørsmålet disse fortellingene ikke besvarer, er hvorfor det er nødvendig å ha noe med jotnene å gjøre når de er slike undermålere. Jo, jotnene har noe menneskene trenger. Her er det et klesplagg, andre ganger kan det være et egg, et eple, en kvinne, visdom, mjød ...

Og jotnene er slett ikke så underlegne når det kommer til stykket. I denne sagaen mobiliserer de så alle europeiske monarker må slippe det de har i hendene og stå sammen. Jotnene er sterke, og de besitter noe menneskene svært gjerne vil ha tilgang til: magi.

«Gudeverdenens virkelighet er del av den samme metafysiske virkeligheten som menneskenes», skriver folkloristen Margret Clunies Ross. Å fortelle om guder er en måte å fortelle om mennesker på. Disse sagaene kan sees som fortellinger om hvor viktig det er å samarbeide, hvor nødvendig det er å reise ut og om hvor galt det går hvis man bare holder seg hjemme eller undervurderer fremmede folk.

Heltenes verden

Samsons saga gir også interessante innblikk i lokalpolitikk. Jarlen Finnlaug må være verdens mest desinformerte hersker. Ikke bare ber han Samson rådføre seg med faren til selveste superskurken, som selv er en blanding av menneske og jotne. Jarlen gjør ingen forsøk på å finne ut hva som har skjedd med Valentina – at en prinsesse blir bortført i hans domene er tydeligvis ikke noe han har eller tar ansvar for. Og han er skeptisk til den som virkelig gjør noe med saken: Samsons fostermor. Men sagaen inneholder ingen kritikk av Finnlaug. Tvert imot: Da Valentina forsvinner, er det hans datter Samson forlover seg med, og til slutt får både han og datteren gjeve gifter fra nord.

Kvintalin, derimot, denne kvinnebedåreren som også klarer den umulige oppgaven å fravriste jotnene deres mest verdifulle klesplagg, han lider en grim skjebne. Han blir riktignok utnevnt til jarl, men det er før jotnene kommer. Det er ikke før han blir ofret på seierens alter at verden kan gå videre. Sagaene viser oss en verden som er vidåpen oppover mot det overnaturlige, og til dels bortover i form av nødvendigheten av å inngå allianser med fremmede. Men nedover er dette en nærmest hermetisk lukket verden. Dette er heltenes verden, og i den har verken bønder eller andre oppkomlinger noen plass.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 19. august 2016 kl. 12.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk