Klassekampen.no
Mandag 8. august 2016
Eventyrlig nimbus: Et par nylonstrømper sjekkes for fabrikasjonsfeil. Problemet er ikke at de ryker etter festen, men at de har altfor stor motstandsevne, skriver Bodil Stenseth. Foto: NTB/Scanpix
1951 var husmorens, uskyldens og nylonens tid. Vi er ikke lenger der.
Forførende forbruk

«Inn med nylon». Det var overskriften i en to sider stor artikkel i Alle Kvinners Blad sommeren 1951 (nr. 19–20). Bladet hadde en aldri så liten agenda. Ingressen var heller ikke til å misforstå. «Svensk sosialøkonom hevder at løsningen på husmorens ferie- og fritidsproblemer ligger i tilstrekkelig bruk av nylon.» Dermed ville talløse timer med stoppenål og lappesaker bli skåret ned. Hvilke vyer var det ikke som åpnet seg! Sosial­økonomen – han var ikke navngitt – hevdet bestemt at hvis nylonet kom inn, ville husmoren komme ut.

«Om noe ord har fått eventyrets nimbus om seg, så er det vel nylon», konstaterte bladet. «Nylånn», som det uttales på norsk, var bare for ti år siden et ukjent ord. Under krigen hadde nok enkelte hørt om de nye fantastiske strømpene i Amerika. Strømpene som er tynnere og lekrere enn noen vi hadde sett, og som allikevel er uendelig mer slitesterke.

Nylon dekker, ifølge damebladet, flere syntetiske stoffer med milelange, innviklede kjemiske formler vi heldigvis ikke trenger å forstå. Men det vi trenger å forstå, er at nylonet er verdifullt: Det har mange gode egenskaper og en utrolig allsidig anvendelse. I tekstil­industrien innebar nylon en revolusjon. For naturfibre av silke og ull kan ikke som nylonfibre varieres i så stor grad og tilpasses de forskjelligste formål. Nylon, enten det er bust eller såkalt «presstoffer», har stor styrke, seighet og motstandsevne. Nylon verken krymper eller krøller og er elastisk. Dessuten er det lettvint å vaske og tørke. Å bruke strykejern på nylon er nærmest overflødig. Hvis en ren nylonskjorte får en flekk av en kaffeskvett, vasker man flekken simpelthen bort, og skjorten er like fin.

I Amerika hadde «hvitfrakkarbeidere» som frisørdamer, sykepleiersker og leger helt gått over til frakker av nylon. Rett nok er prisen på en nylonfrakk mye høyere enn på en bomullsfrakk. Likevel, i løpet av ett år sparer en hvitfrakkarbeider store summer. For det er bevist at to nylonfrakker varer like lenge som seks bomullsfrakker. Dessuten vasker man jo nylonfrakken selv på et blunk, og man sparer dermed vaskeriutgifter. Slik gikk regnestykket opp i nylonfrakkens favør.

I tekstilindustrien har nylon og nylonblandinger umåtelig mange anvendelser. Det brukes til arbeidsklær (dongeri) og sportsklær og annet som skal tåle en støyt. Blant fotografiene gjengitt i artikkelen finnes det ett av to smårollinger iført kjeledress. Og bildeteksten lover at kjeledressene er vanntette og uslitelige. Men billige er de ikke, de koster 120–175 kroner. En guttenikkers av ull kostet 26–27 kroner i 1951.)

Det nye eventyrlige nylonet er både robust og nydelig. I amerikanske undertøyskuffer er nattlinnet, byste- og hofteholderen av nylon. På dansegulvet ser man kvinner i en brusende tylldrøm – nylontyll altså – av en aftenkjole. Selv i amerikanske hjem er vask og stell blitt lettere etter at man begynte å lage gulvtepper, gardiner og møbelstoff av nylon.

Revolusjonen i tekstilindustrien var allerede et faktum i mange land. At nylon i 1951 ennå ikke hadde erobret det norske markedet, skyldtes blant annet statlige restriksjoner. Nylon er luksus. Derfor er det ikke på tale å fremskaffe fremmed valuta til import av nylon. Men, som det fremgår avslutningsvis, ville heldigvis restriksjonene bli lempet på.

Ja, spådommen i Alle Kvinners Blad i 1951 slo til. Da nylon kom inn, kom husmoren ut. Men til hvilken pris! Nylon ble kostbart forbruk. Nylon. Seksti år senere har den eventyrlige nimbus om dette ordet sluknet. De beslektede stoffene til nylon har lenge skapt alarmerende nyhetsstoff. Som siste lørdag i juli, da «Forsøplingen i hvalens buk» av Espen Stueland sto på trykk i Klassekampen og «Kampen mot havsøppelet», signert Tore Ulabrand Johansen og Fredrik Solstad, sto på trykk i VG.

Vi trenger ikke å forstå de kjemiske formlene i materialene som forbruksvarer er laget av, og som vi bruker og kaster i ett sett. Det vi trenger å forstå, er at kolossalt mye av det vi forbruker, ender som gift i havet. Problemet er ikke at de tynne, lekre strømpene ryker etter festen, men at de har altfor stor motstandsevne. Året 1951 var husmorens og uskyldens tid. Der er vi ikke lenger. Ut med nylon? Agendaen er selvsagt håpløs. Det er på høy tid at kvinner, som jo leder an i den vanvittige forbrukergaloppen, gjør helomvending.

bodist@getmail.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristine Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 5. september 2016 kl. 17.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk