Klassekampen.no
Onsdag 3. august 2016
DYRE VEIER: Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen planlegger flere OPS-prosjekter, til tross for at det vil sløse bort enorme midler, skriver kronikkforfatterne. Her fra åpningen av nye Skjeggestad bru sist måned. Foto: Terje Bendiksby, NTB Scanpix
Veibygging har vist seg å bli dobbelt så dyrt med OPS-finansiering. Likevel vil regjeringen ha mer av det.
Offentlig-privat sløsing

Kronikk

Byggingen av to veier som sto ferdig i 2005 og 2006 vil koste staten over én milliard kroner mer fordi de ble bygget med OPS-finansiering. Til tross for dette, og en rekke OPS-skandaler i andre europeiske land, vil den blå-blå regjeringen sette i gang nye OPS-prosjekter.

Offentlig-privat-samarbeid (OPS) kan på mange måter sammenlignes med å handle på kreditt: Finansierings­modellen velges ofte når en kommune ikke har råd til å finansiere et prosjekt på egen hånd. Som en kortsiktig løsning velger derfor kommunen å la en privat aktør bygge, drifte, vedlikeholde og eie for eksempel skolebygget, mens kommunen blir leietaker. Som alltid er det dyrere å eie, enn å leie.

Stortinget vedtok i 2001 å bygge tre veistrekninger med OPS-finansiering. To av veiene var ferdige i 2005 og 2006. Professor i forvaltningsøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, Bjarne Jensen, har i en artikkel i Fagbladet Samfunn Økonomi påvist at merkostnadene for staten for to av veiene ved denne finansieringsmodellen vil ende på over én milliard kroner mer enn om staten selv hadde finansiert prosjektene – en økning på hele 50 prosent. Ved det tredje prosjektet, fra Grimstad til Kristiansand, feilberegnet det private OPS-selskapet grunnforholdene og gikk derfor med solid underskudd.

Transportøkonomisk institutt foretok en evaluering av de to første prosjektene i 2007. Transportøkonomisk institutt konkluderte med at prøveprosjektene ikke har gitt grunnlag for vesentlige byggekostnadsbesparelser. Transportøkonomisk institutt fant heller ikke besparelser når det gjaldt drifts- og vedlikeholdskostnader. Men prosjektene ble gjennomført raskere enn prosjekter med tradisjonell finansiering og utbygging. Dette kunne man også oppnådd hvis veiene var prosjektfinansiert, slik at hele investeringsbeløpet var tilgjengelig ved oppstart av prosjektet.

Transportøkonomisk institutt mente også at OPS gir en mer hensiktsmessig risikofordeling. Det må imidlertid staten betale dyrt for. Man kan ikke forvente at andre selskaper vil ta tap slik som i Grimstad-Kristiansand-prosjektet. Det internasjonale pengefondet, som har vurdert OPS-prosjekter i en rekke land, har advart nasjonale myndigheter mot at de normalt betaler altfor mye for å få overført risiko til utbyggingsselskapene.

Da den rød-grønne regjeringen tok makten i 2005, ble det naturlig nok ikke igangsatt flere OPS-prosjekter. Ved valget i 2013 hadde imidlertid både Høyre og Frp programfestet å ta opp igjen OPS. Regjeringen har derfor startet planleggingen av tre nye prosjekter. Videre tar regjeringen sikte på å foreslå flere nye OPS-prosjekter i den kommende nasjonale transportplanen. Det betyr at vi i årene framover vil kunne sløse bort ytterligere mange milliarder kroner.

Regjeringen skriver i meldingen «På rett vei – Reformer i veisektoren» at OPS skal brukes når det gir en merverdi sammenlignet med andre aktuelle gjennomføringsformer, bedre samfunnsøkonomisk lønnsomhet eller andre effekter. Den europeiske investeringsbanken fant at den gjennomsnittlige byggekostnaden for OPS-prosjekter i en lang rekke europeiske land var gjennomsnittlig 24 prosent dyrere enn ved tradisjonelle veiprosjekter.

Regjeringen foreslår at midlene til OPS-veiene skal bevilges over statsbudsjettet i takt med byggingen av veien. Disse midlene settes på en ikke-rentebærende konto i Norges Bank og man bruker så midler fra denne kontoen til å betale OPS-selskapet i henhold til kontrakten, som regel over en periode på 25 år.

Dette merkverdige arrangementet betyr at disse veiene ikke vil belaste fremtidige budsjetter, slik OPS-veier hittil har gjort. Men det gir ikke lavere finansieringskostnader. OPS-selskapet må fortsatt finansiere byggingen over hele avtaleperioden på 25 år, til en høyere rente enn den staten må betale. Det ville blitt langt billigere om staten hadde betalt byggekostnadene løpende slik det skjer ved normale kontrakter. Det ville også gitt lavere transaksjonskostnader, og konkurransen om byggekontrakter, vedlikeholds- og driftskontrakter ville blitt større, noe som normalt ville gi lavere kostnader.

Også norske kommuner bruker OPS og sløser dermed bort store midler. Departementet har anslått at OPS hittil er brukt i cirka 25 kommuner. Nylig vedtok styret ved Universitetssykehuset i Nord-Norge å bygge et nytt kontorbygg på tre etasjer på toppen av et eksisterende bygg med OPS. Kostnadsrammen for bygget er 99 millioner kroner. Men med en årlig leiepris på 8,64 millioner kroner per år over 25 år, vil det til sammen ha kostet 216 millioner kroner.

Det finnes ikke erfaringer, verken i Norge, Europa eller ellers i verden, som tilsier at OPS blir billigere enn tradisjonell gjennomføring. Tvert imot tyder erfaringene på at de blir minst 10–25 prosent dyrere.

Det skyldes i hovedsak fem faktorer:

• dyrere finansiering

• mindre konkurranse

• høyere transaksjonskostnader

• betaling for overføring av risiko

• ikke mer effektiv drift.

Konklusjonen må derfor bli: OPS er fremdeles dyrt og dårlig.

Artikkelen er oppdatert: 17. august 2016 kl. 16.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk