Klassekampen.no
Lørdag 30. juli 2016
Pekefinger: Mina Gerhardsen og Actis henter inn kunnskap som bekrefter deres eget verdibaserte syn på alkohol, skriver Elisabeth Swensen. Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
Mistillit til målgruppen er et dårlig premiss for helseopplysning.
Sunnhet som dogme

Helsemyndighetenes opplysning av sine innbyggere må baseres på oppdatert vitenskap. Dersom folk – med rette – begynner å tvile på gyldigheten av rådene de får, betyr det i verste fall at mange vil gi blaffen også i det som er viktig og sant. Tillit er en skjør ting.

Debatten om alkoholbruk i svangerskapet har blusset opp. Det er åpenbart ikke vitenskapelig belegg for helsemyndighetenes påstander om fosterskader basert på en inndeling av gravide i kategoriene «kvinner som ikke drikker» og «kvinner som drikker». Journalist Jan Arild Snoen har foretatt en forbilledlig oppsummering av tilgjengelig forskning, samt kritisk gjennomgått norske helsemyndigheters egne referanser. Det er dokumentert at risikoen for alkoholrelaterte skader på barnet øker dersom den gravide drikker mye av gangen og ofte – det de fleste vil kalle overforbruk, også hos ikke-gravide.

Omvendt er det ikke mulig å påvise negative konsekvenser av ett glass vin eller én øl i ny og ne, verken i svangerskapet eller når kvinnene ammer. Likevel tviholder helsemyndighetene på parolen om totalavhold, og mer enn antyder at selv små mengder alkohol kan skade fosteret, eventuelt barnet som blir ammet.

Aftenposten refererte nylig til en undersøkelse gjennomført av Actis, Rusfeltets samarbeidsorgan, der ni av ti gravide svarte at de hadde kuttet helt ut alkohol i svangerskapet. Av de resterende ti prosentene, var det ti prosent – altså totalt én av hundre gravide – som drakk ukentlig eller oftere. «Vi ser at mange ikke kjenner til skadepotensialet, og jeg tenker at man kanskje har vært for forsiktig med å fortelle om alvoret», sier generalsekretær for Actis, Mina Gerhardsen i sin kommentar. Det er vanskelig å forstå dette utsagnet som annet enn moraliserende og arrogant.

Hvert år fødes mer enn 60.000 barn i Norge. Rundt 60 av disse har såkalt føtalt alkoholsyndrom, der sammenhengen mellom høyt alkoholinntak hos den gravide og skaden på barnet er sannsynliggjort. Svært mye av forskningen som ellers er gjort på sammenhengen mellom mors alkoholbruk og observerte atferdsproblemer, lav intelligens og forsinket utvikling hos barnet senere i oppveksten, er av tvilsom kvalitet, fordi man ikke har korrigert for klasse, utdanning, eller for mors øvrige rammebetingelser og barnets sosiale flaks eller uflaks.

Actis sier eksplisitt at de vil være en premissleverandør for utformingen av norsk politikk på rus- og avhengighetsfeltet. Organisasjonen ble opprettet i 2003 på initiativ fra det som tidligere het Avholdsfolkets Landsråd. I vedtektene står det at Actis vil arbeide for «en verdiorientert og kunnskapsbasert rusmiddelpolitikk, der forebygging er første og viktigste virkemiddel».

Både i regjeringens Opptrappingsplan for rusfeltet (2016–2020) og i Statsbudsjettet er Actis gitt en sentral rolle som bekrefter at de i stor grad får levere premisser i tråd med sin ideologi og sin fortolkning av kunnskap. Det er selvsagt legitimt for en interesseorganisasjon som Actis å holde seg med et verdibasert syn på alkohol og primært bære kunnskapsmessig ved og vann til sitt eget prosjekt, men dette kan ikke være helsemyndighetenes prinsipielle tilnærming.

Idéhistorikeren Karin Johannisson skriver om fremveksten av folkehelseideologien i boken «Medicinens Öga» (1990).

Hun viser hvordan folkehelsetanken bygger på oppfatningen om at såkalt helsefarlige levevaner har sin årsak i mangel på kunnskap. «Moral og medisin inngikk en slagkraftig allianse», skriver hun. Folkehelse ble et ladet begrep som historisk og mentalitetsmessig først og fremst er assosiert med disiplin og askese. «Sunnhet fikk paradoksalt noe ukroppslig ved seg, en smak av klinisk moralisme. Sett i denne sammenhengen synes begrepet folkehelse å fornekte lysten og nytelsen, uansvarligheten og sensualiteten. Kroppen skal temmes og hemmes. Folkehelsebegrepet er sterkt forbundet med et myndighetsaspekt», skriver Karin Johannisson.

Vitenskapelig kunnskap er ferskvare. Folk er ikke dumme. Spørsmålene man må stille til helsemyndighetene er: Hvor henter de kunnskapene sine fra? Hvordan oppfatter de sitt opplysningsmandat? Er det et bevisst strategisk valg å underslå tvil, nyanser og ny viten? Stoler de ikke på at målgruppen kan foreta informerte valg basert på nøktern og sann informasjon sammenholdt med egne preferanser?

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 1. august 2016 kl. 15.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk