Klassekampen.no
Mandag 25. juli 2016
Etter den britiske folkeavstemningen må kvinner rydde opp mennenes rot.
Kvinnenes brexit
Nye ledere: En gruppe kvinner fotograferer møtet mellom Theresa May og Nicola Sturgeon i Bute House i Edinburgh 15. juli. Foto: Russell Cheyne, REUTERS/NTB Scanpix

Denne gangen var det ikke bare de utskjelte middelaldrende hvite mennene, men i like stor grad de middelaldrende hvite kvinnene som stemte den britiske øya ut av EU. Var ikke EU bra for kvinnene? Allerede i Romatraktaten ble det fastslått likelønn mellom kjønnene. Flere retningslinjer forbyr kvinnediskriminering på arbeidsmarkedet og i det private. EU forankret den såkalte «Gender Mainstreaming»-strategien i sine politiske prosesser. Den som vil ha penger fra et av strukturfondene, må kunne påvise at det fremmer kvinners interesser.

Imidlertid er det mange som hevder at likestillingspolitikken i EU har stagnert. Hva skal jeg med likelønn, når innvandrere tar jobben min? spør de. Påpekningen om at dette som regel ikke er tilfelle, tror de ganske enkelt ikke på. Hva har jeg igjen for EUs bestemmelser for fødselspermisjon, når den sparepolitikken samtidig raserer National Health Service? Hva har jeg, som vanlig arbeidstaker, igjen for en kvinnekvote i ledelsene? For disse menneskene står EU fremfor alt for elitisme, nedskjæringer og konkurranse på arbeidsmarkedet. Men den grandiose misforståelsen er at det vil bli bedre utenfor EU. For de arbeidende britiske kvinnene blir det tvert om verre: Når resesjonen kommer og handelsforbindelsene svekkes, går også arbeidsplasser tapt.

Majoriteten av dem som stemte øya ut av EU, ønsker ikke sterkere fagforeninger eller åpnere grenser. De er dominert av en retorikk basert på raseri og rasisme, som henter næring fra den britiske nasjonens desillusjon etter langvarige kutt i helse og velferd. Kuttene er ikke beordret fra EU, men fra britenes egne folkevalgte.

Store deler av nei-stemmene var en nostalgisk spontanreaksjon på en diett av nedskjæring og privatisering som rammer kvinner særlig hardt. Men kjønn var bemerkelsesverdig fraværende i debatten før folkeavstemningen. De foreslåtte skattereformene – i særdeleshet de av selskapsskatten – innebærer en overføring av verdier fra dem som er avhengig av velferdstjenester til de allerede velstående. Dette vil øke den kjønnede virkningen av nedskjæringene i støtteordninger og arbeidsmuligheter for kvinner. Det vil også øke byrden for dem som tar ansvar for omsorgsarbeid – i hovedsak kvinner. Den økonomiske usikkerheten som følger folkeavstemningen vil altså øke eksisterende ulikheter. Disse ulikhetene er både kjønnede og rasialiserte.

Bekymringer om innvandring spilte hovedrollen i folkeavstemningen. Disse har nå mutert til økt rasisme: I dagene etter folkeavstemningen var det flere rasistiske overgrep, og mer trakassering av kvinner i offentligheten. Allerede før folkeavstemningen utgjorde muslimske kvinner den gruppen som var mest utsatt for rasistisk trakassering.

Det eksisterer en logikk – nasjonalistenes logikk – med en skjærende treklang av folk, stat og grenser. For å nøre opp om denne logikken, trenger man ikke å være antifeminist eller rasist, man trenger ikke engang å ha noe generelt imot innvandring. Gjerne innvandring, heter det, men kun om det britiske folket kan holde innvandrerne i avhengighet, som i gode gamle dager. Om folkets suverenitet blir tolket på denne nasjonalsjåvinistiske måten, må også de negative økonomiske virkningene av brexit bli tatt med.

De kjønnede konsekvensene av brexit burde heller ikke overraske. Kvinners stemmer ble sjelden hørt, og menn dominerte i akademiske og politiske debatter før folkeavstemningen.

En reaksjon synes å være at kvinner nå stormer frem som ledere – enten det er leder for det skotske nasjonalistiske partiet, Nicola Sturgeon, eller Theresa May, som er ny leder for de konservative. Fremmarsjen av kvinner som politiske ledere har blitt beskrevet som et nødvendig tiltak mot et uansvarlig mannlig lederskap før folkeavstemningen. Dette er en gjentakelse av argumentene som dukket opp etter finanskrisa: Kvinner ble foreslått som løsning på den testosteron-mettede machofinanskulturen.

Slike argumenter er bakstreverske, og holder fast på kjønnsfordommer, for eksempel om at kvinner har aversjon mot risiko, og er mer empatiske, ansvarlige og omsorgsfulle. Det er neppe de politiske ledernes inn- eller utovertiss som er avgjørende for britenes fremtid, men en god porsjon feministiske og antirasistiske innsikter.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristine Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 27. juli 2016 kl. 09.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk