Klassekampen.no
Tirsdag 19. juli 2016
SYDLANDSK PREG: Den deklasserte avisredaktøren Marcus Thrane var påvirket av revolusjonene i Europa, og stiftet den første arbeiderforeningen i Norge i 1848. Foto: NTB Scanpix
Historien om Norges første arbeiderbevegelse er førsteklasses dramatikk.
Søker regissør

For en film det kunne bli! Historien har alt. Ikke mange hendinger i Norges historie rommer større dramatikk, og om noe stoff kaller på en regissør, er det denne fortellingen.

Bakgrunn: Ute i Europa og i Sør-Amerika styrtes troner. Februarrevolusjonen i Frankrike 1848 gir først løfting og løfter om framskritt. Folkene forsøker nasjonale, politiske, demokratiske og sosiale revolusjoner. Et par år seinere er reaksjonen på marsj.

Zoom inn på Norge: En syklus av motstand ruller seg ut fra 1847: Husmenn slår i stykker slåmaskiner som tar arbeidet fra dem. I Kristiania demonstrerer 3000–4000 for februarrevolusjonen i mars 1848. Arbeidere på det tradisjonsbundne Røros kopperverk streiker. Småfolk i Stjørdal hogger ulovlig i bondeskog. Mange steder aksjonerer allmuen mot tvangsauksjoner. Også den religiøse uroen har sosialt tilsnitt. En demokratisk forening teller Henrik Ibsen som medlem, og her får han en birolle. Den første hovedrollen får arbeidsfolket i Norge: Husmenn, verksarbeidere, håndverkssvenner. Her ser vi masseopptrinn som en ny Eisenstein kunne få mye ut av.

Fokus på den andre hovedpersonen: Marcus Thrane, en deklassert privatlærer og avisredaktør, med sydlandsk utseende og kruset hår – en bærer av en djupfestet tanke om rettferdighet, som han aldri solgte ut. I 1848 stifter han i Drammen den første arbeiderforeningen. 30 000 blir med, i en førindustriell befolkning på et par millioner.

Gift med den begavete Josephine Buch, som skulle bli Norges først kvinnelige avisredaktør, og som ivaretar de fem barna mens far er fengslet. En kjærlighet til tuberkulosen skiller dem ad: Hun blir 42 år gammel.

Så ser filmen utover. Vi introduseres for lokale ledere, alle med skarpe profiler, og med sine særlige praksiser: Murersvennen Bernhard Hansen fra Kristiania, som skal ha ledet den første streiken i det faget. Den pågående urmakeren med grønne briller, Nils Johan Qvarme fra Skien. Den moderate og stødige tømmermannen Fritz Jensen fra Kristiansand, seinere stortingsrepresentant for Venstre. Ikke minst den revolusjonære hattemakeren Halsten Knudsen fra Hønefoss. Her går arbeiderforeningsmedlemmer til direkte aksjon for å få Knudsen ut av kasjotten, styrket av et rykte om at «nordmakta» snart skulle komme og feie vekk all reaksjon. Infanteri og kavaleri settes inn.

Historien har også sine skurker, noen av mindre kaliber, som typografen P.W. Bergh, som redigerer thranitternes sangbok, men som skal ha blitt politiinformant. Noen lett komiske, som Carl Johan Michelsen, en periode ansatt som reisende agitator. Han hevder å være sønn av kong Carl Johan, og når Arbeider-Foreningerne blir knekt, gjør han avbikt med en lang, krypende sang om sine misgjerninger. Innad i bevegelsen er det likevel studenten Theodor Abildgaard som blir den store svikeren. Han overtar ledelsen, gjør et mislykket forsøk på å alliere seg med stortingsbøndene, og er aktivt med på å skyve Thrane ut av avisa han hadde skapt, og som også var Thrane-familiens inntektskilde. Alt mens Thrane sitter i fengsel – her er det intriger til flere filmer.

Likevel, de store motstanderne er embetsstatens folk. Presten Honoratius Halling står for den mjuke makta – han stifter et filantropisk samfunn og har suksess med å rive mange kristianiaarbeidere vekk fra Thrane. Så den harde makta, som ønsket av stattholder Severin Løvenskiold, den reaksjonære godseier fra Skien. Etter det andre landsmøtet, «Lilletinget» i 1851, blir en rekke ledere arrestert. 200 thranittere blir dømt. I 1855 kommer de endelige dommene.

Høyesterett dømmer Thrane for handlinger han vitterlig ikke hadde begått – et klart justismord. Hans «forbrytelse» var å organisere småkårsfolk – i en tid da angsten for omveltninger var stor. Thrane får sju år. Knudsen får 13 år. Han dør i 1855, og tok trolig livet av seg.

Epilog: En tid etter at Thrane slipper ut, tar han barna med til Amerika: Han livnærer seg som fotograf og skriver i emigrantpressa. I 1883 er han tilbake i gamlelandet med en foredragsturné. Få kommer. Han er delvis glemt.

Arbeider-Foreningerne ble ikke forløpere til arbeiderbevegelsen. Snarere fikk småkårsfolk lært ei lekse om at motstand var risikabelt. Men likevel, da det første demonstrasjonstoget for åttetimersdag gikk i Kragerø i 1880-åra, stod en gammel thranitter og hilste den nye tid med foreningens gamle fane.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 20. juli 2016 kl. 16.48

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk