Klassekampen.no
Fredag 15. juli 2016
Til himmels: Demonstranter fra Oxfam, maskerte som G8-lederne, protesterer mot klimaendringer i Sapporo, Japan. Foto: Yoshikazu Tsuno, AFP/NTB Scandpix
Politikere fyrer opp under ekspertforakten – og øker klodens temperatur.
Bekreftelsesfellen

«Folk i dette landet har fått nok av eksperter», sa Michael Gove, den britiske justisministeren som nå går en usikker politisk framtid i møte, tidlig i juni. Det bisarre utsagnet kom som svar da han ble spurt om han ikke burde lytte til de mange (inter)nasjonale organisasjonene som ropte varsko om de økonomiske følgene av brexit. Uansett hva du måtte mene om EU, viser kaoset Storbritannia befinner seg i akkurat nå at det ikke nødvendigvis er lurt å ignorere ekspertene.

Viktigere er det at uttalelsen til den konservative Gove er et typisk eksempel på et fenomen som forekommer også i klimadebatten: å så tvil om ekspertenes arbeid, og avvise fakta. For eksempel har ekspertene i FNs klimapanel advart mot følgene av klimaendringene siden 1990. Men klimaskeptikere avfeier gjerne forskerne som elitistiske, eller verre: beskylder dem for å arbeide for egen vinning, eller til og med for å konspirere mot folket.

Hentydningen om at det finnes en forskerelite rører ved en bredere populistisk tendens. Det insinueres at ekspertenes råd, av en eller annen grunn, ikke er ment til å tjene alles beste. Dessuten mener enkelte at forskere bare påstår at klimaendringene er menneskeskapte for å samle inn mer penger til egen forskning. Det er et rart argument. Hvis du vil bli rik, har jeg et godt tips: Ikke sats på vitenskapen. Da jeg studerte, akket foreleseren i miljøøkonomi seg ofte over at alle de gamle studievennene hans hadde gått inn i næringslivet og at de kjørte raske biler – mens han selv måtte ta til takke med en gammel familiebil.

At vi skulle drive for egen vinning, er egentlig bare en mild fornærmelse. Mye verre var reklamekampanjen som den konservative amerikanske tankesmia The Heartland Institute kjørte for fire år siden. På enorme skilt langs motorveien ble klimaforskere sammenlignet med terroristen kalt Unabomberen. Etter mye kritikk stanset de kampanjen, men de unnskyldte seg aldri.

Dette er et ekstremt ytterpunkt i debatten, vil du kanskje tro. Og klimaekspertene er da ikke engang enige seg imellom om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte? Det er en feiltakelse. Rundt 97 prosent av alle klimaforskere anerkjenner at klimaendringene er menneskeskapte. Dessuten har en undersøkelse fra i fjor, ledet Meteorologisk institutt, vist at de få studiene som går imot den overveldende enigheten, ofte er satt opp dårlig, bruker data på en selektiv måte og er vanskelig eller umulig å gjenta.

De virkelige klimaekspertene er altså enige med hverandre, men blir likevel ikke hørt. Er folk faktisk lei av ekspertene? Betyr det at alle beslutningene framover må bli tatt på grunnlag av magefølelse? La oss ikke håpe det. Om du i sommer drar på ferie med fly, vil du vel helst at piloten er ekspert, og ikke bare en som etter litt trening i et sportsfly tror han greier å håndtere en Boeing 737. Det er så mange situasjoner i livet hvor vi mer enn gjerne stoler på eksperter. Hvorfor skulle vi ikke gjøre det også når det handler om klimaendringer?

Et fenomen som spiller en rolle her, er det som kalles «confirmation bias»: Folk liker å få bekreftet meningene de allerede har, og da særlig når det gjelder store, abstrakte problemer. Forskning har vist at historiske værendringer ofte blir husket feil, og ikke minst tolket ut fra en allerede eksisterende holdning til klimaendringer. Denne tendensen er det ikke lett for ekspertene å bryte. Likevel er det deres oppgave å opplyse publikum på en så god og klar måte som mulig.

Her spiller også politikken inn. I det politisk delte USA er troen på menneskeskapte klimaendringer fordelt mer etter partilinjene enn etter hvor godt informert folk er av forskere. Nøkkelrollen ligger altså hos politikerne – som kanskje er de som mottar flest ekspertråd av alle. Likevel: Til tross for fagre ord, økte norske CO2-utslipp igjen i 2015, hovedsakelig på grunn av en økning i olje- og gassproduksjon. At regjeringen nå har åpnet for oljeleting i enda flere områder, viser klart at løftene om et klimanøytralt Norge i 2030 bare kan bli oppfylt om vi kompenserer i utlandet. I Norge presser man ut de siste oljedråpene. Lytter politikerne egentlig til ekspertene? Eller er deres egen politiske agenda viktigere enn fakta?

En god del brexitvelgere angret bittert dagen etter folkeavstemningen. De hadde forventet at stemmene deres ikke ville få noe å si, eller at resultatet ikke ville få konsekvenser. La oss ikke gjøre samme feilgrep når det kommer til klimaendringer – å tro at det ikke er så farlig – men heller stemme på de politikerne som vil høre på ekspertenes råd for å gjøre det riktige.

frans-jan.parmentier@nateko.lu.se

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Oversatt av Carline Tromp.

Artikkelen er oppdatert: 20. juli 2016 kl. 11.35

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk