Klassekampen.no
Torsdag 14. juli 2016
Religiøst mål: Settlerbevegelsen ønsker å besette stadig flere strategiske punkter på Vestbredden, skriver Lars Gule. En palestinsk gutt kikker ut av en dør i Hebron. Foto: Gali Tibbon, AFP
Skillene mellom religiøs og politisk sionisme er i ferd med å viskes ut.
Sionismer

Sionisme er en «betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende tilbake til Jerusalem og landet Israel (Eretz Israel eller Sion). Ideen har røtter tilbake til det babylonske eksil (586–538 før vår tidsregning) og kommer til uttrykk hos profetene i Den hebraiske bibel, i messianske forestillinger, i den jødiske liturgien og i folkloristiske tradisjoner.» Heter det i Store norske leksikon. Dette høres tilforlatelig ut, men knytter sionisme og jødedom/jødiskhet uløselig sammen på en måte som synes å stride mot den moderne, politiske sionismen.

For sionismen forstås også som en sekulær form for jødisk nasjonalisme, organisert av Theodor Herzl i 1897. Denne sionismen har som utgangspunkt at det jødiske folk utgjør en etnisk/nasjonal gruppe med rett til hele eller deler av det historiske Palestina, med hovedfokus på Jerusalem. I praksis omfatter dette både den kolonialistiske oppfatningen om at jøder har større rett til Palestina enn palestinerne, og en praktisk-militær politikk som skal sikre denne «retten». Jødenes «rett» til Palestina ble og blir begrunnet «sekulært» med henvisning til et dominerende jødisk nærvær i Palestina gjennom flere hundre år fram til om lag år 70 etter vår tidsregning. Derfor kunne den andre sionistkongressen i Basel i 1898 vedta en uttalelse som sa at «sionismen har ingenting med religion å gjøre.»

Mange ortodokse jøder tok sterkt avstand fra sionismen som idé fordi de forfektet at å etablere en jødisk stat var å foregripe gudens vilje. De mente at et jødisk hjemland først skulle opprettes når Messias kommer. Likevel dannet ortodokse medlemmer av sionistorganisasjon allerede i 1902 en religiøs-sionistisk gren, Mizrahi, som skulle sikre at det nye jødiske samfunnet også fikk en tradisjonell religiøs karakter. Så det har alltid eksistert ortodokse som har akseptert det politiske sionistiske prosjektet.

Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 skjedde det et skifte i mange ortodokse jøders holdning til sionismen. For stadig flere ble dette et støtteverdig prosjekt. Ortodokse og ultra-ortodokse har dermed gjort seg gjeldende i stadig større grad i det israelske samfunnet – og i israelsk politikk. Denne tendensen forsterket seg ytterligere etter seksdagerskrigen i 1967, da Israel sikret kontroll over det meste av det territorium som hadde vært hebraiske stater i antikken. Fra da av lå det til rette for en fusjon mellom politisk sionisme og religion. For stadig flere ortodokse ble det et mål å bruke staten til å forløse det hellige prosjektet – gjenerobringen av det lovede landet.

Denne religiøse settlerbevegelsens mål er å besette stadig flere strategiske punkter på Vestbredden, slik som da militante religiøse sionister okkuperte to høyder utenfor Hebron og Nablus allerede i 1968. Dette utviklet seg til bosettingene Kiryat Arba og Elon Moreh, og var første, men ikke siste gang settlerne «tvang» staten i kne. De fikk også allierte i ulike israelske regjeringer.

For den høyreekstreme settlerbevegelsen har fått sterke politiske partier i Knesset og regjeringen. Framveksten av en tilsynelatende sekulær høyreekstremisme som også vil beholde hele det palestinske territoriet, har visket ut skillet mellom religiøs og politisk sionisme i stadig større grad. Og ekstremismen blir mer høylytt.

Da fundamentalisten Baruch Goldstein drepte 29 palestinere i Hebron i 1994 var det ikke fordømmelse, men jubel, som møtte drapsmannen i disse miljøene. Det samme gjaldt for Yigal Amir etter drapet på statsminister Yitzhak Rabin i 1995. I disse miljøene er svaret på sionismens demografiske utfordring – at palestinerne er for mange – å deportere alle palestinere.

Slik har sionismen blitt mer religiøs – og fanatisk. I økende monn preger religiøst legitimerte forestillinger om jødisk overlegenhet det israelske samfunnet i dets relasjoner til palestinerne og resten av den arabiske verden. De daglige overgrepene i Palestina blir verre. Mangelen på framgang i forhandlingene mellom Israel og Palestina skyldes ikke alene, men også den religiøse sionismens avvisning av alle kompromisser.

Reaksjonen er forutsigbar – større religiøs fanatisme på palestinsk side. Slik blir både jødedom og islam et hinder for fred. Fordi religionene legitimerer rasisme, okkupasjon, vold, terror og tortur. Alternativet er respekt for alle menneskers likeverd og rettigheter. Men det er langt fram dit.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Gyrid Gunnes og Bjørn Olav Utvik skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 20. juli 2016 kl. 11.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk