Klassekampen.no
Onsdag 6. juli 2016
De som måtte se på Brexit med vemod, bør vurdere hvilket EU de savner.
EUs to versjoner

«Fred i Europa» svarer de fleste når de blir spurt om hva EUs viktigste bidrag har vært. Det få er klar over, er at mellom begynnelsen for 65 år siden som Den Europeiske Kull- og Stålunion og nå, gjennomgikk EU en radikal ideologisk snuoperasjon etter Berlin-murens fall. De som måtte se på Brexit med vemod burde kanskje vurdere hvilken av de to versjonene av EU de egentlig savner.

Kull- og Stålunionen ble grunnlagt med en retorikk mot karteller, det vil si mot avtaler mellom bedrifter som regulerer pris og konkurranse. Virkeligheten ble en helt annen. Alle land «reddet» til stadighet sin egen industri og kartellene gjenoppstod. Denne «imperfekte konkurransen» – som det heter i økonomifaget – hadde i praksis to viktige funksjoner: alle land fikk beholde sin industri og det ble mulig med lønnsøkninger som ville vært umulige under en sterk priskonkurranse. Videreføringen som Det europeiske fellesskap (EF) med Romatraktaten i 1957 fortsatte i praksis politikken med beskyttelse av de enkelte lands viktige industrier.

EUs politikk ble svært lenge dominert av datidens utviklingsøkonomi: man var enige om at industri var nødvendig for å skape og beholde velstand. Da Spania skulle integreres i EU skjedde dette gjennom at man sakte satte ned importtollen gjennom 1980-tallet for at industrien skulle overleve. I UNCTADs ånd ville man skape symmetrisk integrasjon mellom land. Så sent som i 1988 med den såkalte Cecchini-rapporten var industriens stordriftsfordeler EUs hovedbegrunnelse for å forene markedene.

Den siste versjonen av EU, det som i 1992 skulle bli Maastricht-avtalen, ble forhandlet frem i skyggen av det ideologiske sjokket Berlin-murens fall hadde skapt i 1989. Da begynte den nyliberalistiske perioden, som kunne sammenfattes med «svaret er markedet, hva var spørsmålet?».

Det var denne perioden i EUs historie som skapte problemene som førte til Brexit, og man kan spørre seg om ikke britene ga EU skylden for problemer som egentlig begynte med Margaret Thatcher alt i 1979. For eksempel avindustrialisering og fallende reallønninger.

Når meteorologer tar feil med værmeldingen får de raskt tilbakemelding, og kan dermed forbedre sine modeller. Et stort problem i økonomifaget er at denne tilbakemeldingsperioden kan være utrolig lang. Som fra 1989 til 2016. Finanskrisen i 2008 klarte ikke å korrigere vrangbildet som ble til etter 1989. Kanskje Brexit kan.

Noen økonomer så lenge at det bar galt av sted. Lord Nicholas Kaldor utga i 1983 «The Economic Consequences of Mrs. Thatcher». Selv husker jeg svært tydelig når og hvor jeg oppfattet at det nye EU ville bli et økonomisk ødeleggende prosjekt. Det var i operaen i Tallinn 30. april 2004 da man feiret at mange tidligere Sovjet-stater, som nylig var brått avindustrialisert gjennom sjokkterapi, neste dag skulle bli medlemmer av EU.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg egentlig satt i velferdsstatens begravelse. Når man forenet et arbeidsmarked i det gamle EU – der en «taper» feiet gatene for ti euro timen – med et titalls millioner mennesker i tidligere sovjetstater – som var lykkelige hvis de tjente én euro i timen – måtte noen lønninger i det gamle EU falle.

Min estiske kollega Rainer Kattel og jeg skrev samme år, i 2004, en artikkel om «Latinamerikaniseringen av Europa». Som i Latin-Amerika ville EU måtte få stor konsentrasjon av rikdom og svekkede fagforeninger. I 2007 fulgte vi opp med en artikkel med tittelen «EUs utvidelse østover: forsøk på et økonomisk selvmord?». All erfaring fra økonomisk historie og den industripolitikken som hadde gjort Europa rikt tydet på dette. Det var bare ingen som ville lytte. Økonomifaget hadde tapt sin forankring i historien.

Prosessen som nå er satt i gang gjennom Brexit har sine tidligere paralleller. Også 1840-tallet var dominert av troen på at et selvregulerende marked ville gjøre alle like rike. En finanskrise i 1847, et uår over hele Europa i 1848 og revolusjoner i alle store europeiske land – unntatt England og Russland – samme år satte en endelig stopper for denne illusjonen. Er vi optimistiske, er Brexit begynnelsen på samme type prosess som i tiårene etter 1848 skapte allmenn velferd gjennom å skrinlegge virkelighetsfjerne modeller. Bare dette vil kunne holde liv i EU som et fredsbevarende prosjekt.

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 28. juli 2016 kl. 10.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk