Klassekampen.no
Tirsdag 5. juli 2016
Vil Jonas Gahr Støre fremdeles inn i EU?
Udemokratisk union

Dagsavisen mener at det britiske flertallet som vil ut av EU «heller bensin på Europas ulmende bål av nasjonalisme, egoisme og fremmedfrykt.» Det kan vi lese i avisens lederartikkel 25. juni. Vi skal altså forstå det slik at folk som bruker sin stemmerett for å redusere ei plage som eliten har påført dem, må tillegges ansvaret for den økende innvandringsmotstanden.

Det ser ikke ut til at de som kommer til å styre oss når vi om vel et år vinker morna til Siv og Erna, forstår hva 70 prosent av norske velgere sier nei til. Det som har skjedd, er vel bare at vanlige briter, som har fått høve til det, har brukt stemmeseddelen for – om mulig – å skaffe seg litt bedre kontroll over sine livsvilkår.

Dagsavisens kommentator må tydeligvis mene at Unionen er et godt middel mot den farlige kombinasjonen av sjåvinisme, fremmedfrykt og «trold vær dig selv nok» i Europas gamle kulturland, og at arbeiderklassen i England og Wales gjennom brexit slipper disse kreftene laus.

Men det er sjølsagt de politisk immune oligarkene i EU som med sin politikk produserer «nasjonalisme» (den lærdommen at dine egne folkevalgte skal ta vare på dine livsvilkår), «egoisme» (at dine lønns- og arbeidsvilkår er like viktige som de store bedriftsledernes), og ikke minst «fremmedfrykt» (politisk motstand mot å importere arbeidskraft som er villig til å jobbe billigere enn deg.)

Maktforholdet mellom kjøper og selger på arbeidsmarkedet er av fundamental betydning for livsvilkåra i et land, og ikke minst for fagbevegelsens arbeidsmuligheter. Det har norske arbeidsfolk lært i arbeid. Kommissærene i Brussel har kanskje ikke lært det på skolen?

I prinsippet må det også være slik at den som arbeider i et land, bør være deltaker i det politiske livet der. For arbeidsfolks vilkår bestemmes ikke bare av arbeidsmarkedet, men også i Storting og styringsverk. Fremskrittspartiet mente i et prinsipp-program at vi burde importere utlendinger til jobber som var så jævlige at det var vanskelig å få norske søkere. Vår arbeidsmiljølov gjorde dette umulig, og derfor måtte denne loven skrives om, slik at vi slapp å oppgradere de dårligste jobbene i det norske arbeidslivet.

Det kan være nødvendig å minne Arbeiderpartiet om at deres søsterparti i Storbritannia har ansvaret for en god del av tiltakene som har gjort brexit til den eneste utveien som den neglisjerte britiske arbeiderklassen kunne finne – ut av den problematiske situasjonen som særlig den «frie flyt» har skapt for folk flest.

I et langsiktig perspektiv må vi se på EU som et mislykket forsøk på å blokkere de mulighetene som åpnet seg da nasjonene i Europa ble demokratier. Dette innebar at flertallet ble i stand til å endre spillereglene for kampen om samfunnsgodene, og potensielt i stand til å redusere de klasseforskjellene som kapitalismen er avhengig av for å holde veksten i gang. Sosialdemokratiets forfall i hele Europa må ses i sammenheng med partienes deltakelse i det tvers gjennom borgerlige unionsprosjektet.

Klassekampen refererte for få dager siden til en amerikansk samfunnsforsker som forklarte forfallet i Roosevelts parti med at partiledelsen for lenge hadde tatt arbeiderklassens stemmer for gitt, mens bankspekulantene måtte få stadig bedre vilkår om de skulle fortsette å finansiere familien Clinton. Vi har all grunn til å takke for at vi ikke har et topartisystem – som jeg kan huske at både Høyre-folk og Arbeiderparti-talsmenn idealiserte på 1980-tallet.

Om det ikke hadde vært for det oppmuntrende Bernie Sanders-fenomenet, hadde det sett mørkt ut for det vestlige demokratiet, som Eidsvoldsmenn av flere nasjoner har gjort mye for å utvikle til reelt, produktivt folkestyre. Nå forfaller det i land etter land. I USA gir mediene inntrykk av at en tidligere privilegert lågere middelklasse presses ned til småkårsnivå, og at de setter sitt forfengelige håp til en apolitisk skittsnakkende tomtespekulant, som de gjerne vil gi kontroll over atombombe-knappen.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 27. juli 2016 kl. 12.45

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk