Klassekampen.no
Lørdag 2. juli 2016
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Dette er ikke en kronikk om katten min.
Min spalte

Findus er død. Hun ble funnet i vedskjulet for en time siden. Findus var en gul katt med evne til nærhet på grensen til en avhengig personlighetsforstyrrelse. Siden jeg skriver min lørdagsspalte akkurat i dag, kunne jeg for eksempel ha brukt mine 4300 tegn til å skrive ganske mye og detaljert om hvorfor jeg er så irrasjonelt lei meg. Eller jeg kunne skrive om min mor. Eller om de kompensatoriske strategiene jeg utviklet som mobbeutsatt barn med stygge briller, stor nese og feil klassebakgrunn. Eller om gymnastikktimene der læreren stilte meg opp på rekke igjen og igjen i årevis for å hoppe over en fryktinngytende lærbukk som alle visste at jeg aldri ville komme over. Eller da jeg hadde hjerte­infarkt og fikk seng bak et skjermbrett ved personalheisen i sykehuskorridoren.

Ingenting av dette fortjener plass her. Det er nok av krenkelser, savn og sorger å ta av i et vanlig liv. «Folk burde heller skrive brev til hverandre», sukket en forfatter for noen år siden, da den perverterte selvbiografiske trenden i offentligheten begynte å ta av for alvor. Det er grunn til å minne om redaktøransvaret.

Vi har fått bloggsfæren og sosiale medier der vi kan dele alt. Det er et fremskritt. Internett har demokratisert ytringsfriheten og på revolusjonerende vis gitt alle en stemme og en plattform. Desto viktigere blir det at de relativt få redigerte arenaene som er igjen – aviser og allmennkringkasting – presenterer innhold som er kvalitetssikret og har et strategisk samfunnsmessig siktemål. I boken «Samtalens tynne tråd» skriver Anders Johansen om dannelse som forutsetning for fellesskap.

Vi danner et samfunn blant annet gjennom «en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling,» slik det er formulert i redaktør­plakaten. Vær varsom-plakaten, pressens selvpålagte etiske normer, slår fast at «pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Hvorfor skal man skrive om sine personlige, alminnelige opplevelser i en avis, med mindre de blir satt inn i et perspektiv, eksempelvis som utgangspunkt for en politisk kommentar eller for å belyse et tema? Hva er det som berettiger at redaktører lar eksterne og egne skribenter brette ut private tildragelser i fri dressur som om mediene var deres dagbok?

«Det som nå står på spill, er samtalen selv, som mer enn en anledning for hver enkelt til å uttrykke seg», skriver Anders Johansen. Idealet om en opplyst allmennhet forutsetter en opplyst offentlig samtale der det som ytres, kan stilles spørsmål ved, motsies og møtes med andre erfaringer. Det er i praksis umulig å skrive et kritisk tilsvar til innsendere som på kronikkplass deler sin høyst subjektive indignasjon over den angivelige feilbehandlingen av seg selv, foreldre eller ektefelle på navngitte institusjoner, som gir kronikken form av privat brev til en avdød slektning, som gir oss detaljene om sine selvmordsforsøk eller som anonymt beskriver en eks-kjæreste som hun i ettertid mener voldtok henne.

Denne nye formen for kronikker høster lovmessig bifall og empati, mens vi som ikke liker det vi har lest, holder munn av frykt for å krenke. Slik avføder de tilsynelatende uredigerte bekjennelsene i mediene alt annet enn den frie meningsutvekslingen redaktøren i henhold til sine egne statutter skulle fremme.

Noen private fortellinger får offentlig betydning fordi de gir stemme til grupper som inntil da har lidd under tabuer og undertrykking. Karen Christine Friele og Paal-André Grinderud er to slike stemmer.

Noen private fortellinger blir til noe annet fordi fortelleren har et usedvanlig litterært talent som løfter de personlige opplevelsene ut av det begrensede selvautentiske og opp til stor kunst. Karl-Ove Knausgårds litterære prosjekt er problematisk, men bøkene hans er ekstraordinære, ikke minst fordi han stiller egen skyldfølelse og skam så nådeløst til skue.

De aller fleste private fortellinger bør likevel forbli private. De er velkjente, selvopptatte, til dels selvhenførende og brutalt sagt ganske kjedelige for andre enn de innvidde. Det gjør ikke opplevelsene på noe vis ugyldige, men den allmenne avisleser har ikke bedt om å bli innvidd. Klassekampens lesere skal slippe å sørge over Findus.

elswense@online.no

Skribentene Karin Moe, Brit Bildøen, Olav Elgvin, Maria Dyrhol Sandvik og Elisabeth Swensen analyserer og kommenterer dagsaktuelle temaer og politiske fenomener lørdager.

Artikkelen er oppdatert: 1. august 2016 kl. 16.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk