Klassekampen.no
Onsdag 29. juni 2016
En hel generasjon briter har opplevd at verden stadig går bakover.
Nødutgangen

Helt siden statsminister David Cameron lovte partiet sitt en «age of austerity» på det konservative landsmøtet i 2009, har britene hvert år måttet bite i seg nye innstrammingstiltak. Austerity, å spare drastisk inn på offentlige utgifter, ble altså lansert året etter at rike meglere hadde skapt en finanskrise med påfølgende tragedier verden over. Den britiske regjeringen betalte ut 141 milliarder pund til egne banker i 2008.

Vanlige folk hadde ingen skyld i krisen, de hadde heller ingen skyld i at skattepengene deres gikk til å betale ut bankene istedenfor å gi dem et sikkerhetsnett i hverdagen. De har heller ingen skyld i at Brexit etter hvert lignet på nødutgangen de desperat har sett etter en hel generasjon. Skylden må plasseres der den hører hjemme: hos en politisk og økonomisk elite med lite annet enn forakt til overs for dem som har minst fra før.

En generasjon briter kjenner ikke til annen virkelighet enn at verden sakte men sikkert går bakover. Fra 1979 til i dag har antallet fattige fordoblet seg i Storbritannia; fra 7,3 millioner til 13,5 millioner. Økonomisk ulikhet er nå på et nivå landet ikke har sett siden 1920-tallet, og den øker raskere i Storbritannia enn i noe annet OECD-land, inkludert USA.

Da den konservativ-liberale samlingsregjeringen i 2010 satte i verk Camerons innstrammingspolitikk, startet de på bånn: arbeidsledige, fattige, uføre, enslige, handikappede fikk tidlig kjenne på forverring. Dette var det største kuttet i offentlig sektor siden andre verdenskrig, og det fortsetter: Finansminister George Osbourne lanserte ytterligere tiltak i vår. Å få seg en jobb er dessverre ei heller en garanti for at du kommer deg ut av fattigdom. Storbritannias andel arbeidende fattige vokser. Lønningene synker jevnt og trutt, mens boligpriser, matutgifter og gratis overtidsarbeid øker. Å kjøpe seg en bolig på minimumslønn, er en umulighet.

Til myndighetenes store overraskelse, vil jeg anta, har ikke landets utsatte borgere protestert like iherdig mot innstrammingene som vi har sett i andre EU-land. Men det er kanskje ikke så rart om man tenker etter. De som er rammet hardest, er samfunnets aller svakeste grupper. De som uansett føler at ingen verken ser eller hører dem, samme hva de gjør.

I årevis har regjeringen hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse, fattige. Ord som snyltere, drukkenbolter, juksemakere har preget retorikken. Media har ofte latt seg rive med, og kastet seg over politiske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg «at arbeid lønner seg». I god nyliberal ånd blir din misere din skyld og ditt ansvar. Det fungerer det, som lynavleder for kritikk mot makta. Ikke uventet viser forskning i England at selvmordsraten og mentale lidelser øker, som direkte konsekvens av stress forårsaket av nedskjæringene.

Når stadig flere ansettes på korttidskontrakter gjennom vikarbyråer, når midlertidighet er normen og prekariatet fremtiden, når hver arbeider er i konkurranse med kollegaen, når en hel generasjon har vokst opp uten å kjenne på en positiv samfunnsutvikling eller kraften som kan være i en fagforening, hvordan kan man da forvente annet enn en frustrasjon som sparker i alle retninger, fremfor en felles en? Når arbeidsledige eller fattige arbeidere ser på seg selv som mislykkede istedenfor undertrykkede, blir det vanskelig å skape fellesskap og felles kamp. Innvandreren blir en fiende, ikke en kollega eller medsammensvoren.

Brexit var kanskje ikke opprøret man håpet på, men avstemningen er et opprør å lytte til like fullt. Venstresiden i Europa står midt i sitt livs prøvelse, men også i sitt livs mulighet.

linnsta@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 20. juli 2016 kl. 11.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk