Klassekampen.no
Tirsdag 28. juni 2016
Bruk og kast: Ledelseskonsulentene i bedrifter som IKEA er neppe bekymret for å slite ut de ansatte –det er forsvinnende lett å finne nye, skriver Emil Boss. Her fra en fransk filial. Foto: Jeff Pachoud, AFP/NTB Scanpix
Mens 600.000 svensker står uten jobb, øker arbeidsbyrden til de som er ansatt i bedriftene.
«Er hun syk nå igjen?»

I løpet av våren har det blitt en helt ny stemning på arbeidsplassen min. Vi har beveget oss raskere, småpratet mindre, begynt å kjefte på de syke og på småbarnsforeldre, vi har jobbet i pausene og sett stort på sikkerheten.

Mens vi har bitt tennene sammen og kjørt på, har vi stadig pushet grensene mellom effektivitet og slurv, og gått stadig lenger bort fra et sunt arbeidsmiljø. Vi har skapt nye normer. Den som har vært syk, forventes plutselig å jobbe ekstra så fort han eller hun er frisk, for å kompensere for fraværet. Det er blitt normalt å rope over lagerhyllene: «Slutt å prate, kjør på», og de som er syke, kan få høre å over telefon at «shit, dette blir tøft for oss andre».

Min arbeidsplass er strukturert etter moderne ledelsesmodeller, der en viktig komponent er en veldig eksakt bemanningsplanlegging. Ikke en krone skal gå til spille gjennom ekstra personalkostnader. Det innebærer at hvis én ansatt (av ti) blir syk, får det store konsekvenser for hele arbeidsgruppen. Køene blir lengre, varehentingen tyngre, kassaøktene lengre og tempoet høyere. Men når kundene blir irritert og ber oss om å åpne en kasse til, sier vi ikke at det ikke går fordi vi er underbemannet. Vi sier: «Dessverre. Vi har hatt så mange syke i det siste.»

Når sjefen forteller at det blir en tøff dag, sier hun ikke: «I dag er vi for få på jobb igjen.» Hun sier: «Maria er dessverre syk i dag igjen.»

På en måte er det veldig merkelig. Planleggingen av virksomheten er jo så enormt raffinert og detaljstyrt. Det finnes effektive rutiner for hver minste del av møtene med kunden, og kundenes tilfredshet måles kontinuerlig. Skulle månedsbudsjettet sprekke eller vår såkalte «fornøyd kunde-indeks» synke med ett poeng av hundre, begynner telefonen øyeblikkelig å ringe og e-postene strømmer inn.

Hvorfor finnes det ingen tilsvarende målinger og oppfølginger av bemanning og arbeidsmiljø? Hvorfor skjer det ingen «kontinuerlige forbedringer» der?

Fra et annet perspektiv er det helt logisk. Så lenge vi kompenserer for underbemanningen ved å jobbe hardere, blir det en innsparing for bedriften. Å få til samme resultat med mindre folk er lønnsomt. Det sies at det på lang sikt er uheldig for bedriften ettersom de ansatte blir utslitt, men i dag utvikles mange yrker mot mer standardisering, og arbeidsløsheten har vært høy i ti år. Ledelseskonsulentene i McDonald’s, IKEA eller Systembolaget ligger neppe søvnløse og grubler over arbeidsintensiteten. I vinter hadde vi en ledig stilling på butikken vår. Seksti personer søkte.

Arbeidsmiljöverket har slått alarm om at flere og flere svens­ker går på jobben selv om de er syke. I 2015 gikk sju av ti svens­ker på jobben selv om de egentlig var så syke at de burde ha vært hjemme. Hver tredje svenske følte seg tvunget til å hoppe over lunsjen og jobbe overtid minst en gang i løpet av uka. Annenhver svenske kjenner at arbeidsbelastningen er for høy. Halve den arbeidsføre befolkningen ønsker med andre ord avlastning for sin arbeidsbyrde. Samtidig står over seks hundre tusen personer uten jobb.

For noen tiår siden var følgende scenario vanlig: Når bedriftene økte profitten, kalte fagforeningene inn til forhandlinger. På grunn av økningen i profitt, hevdet de, burde personalets arbeidsbyrde lettes gjennom flere ansatte.

Dette er nå et veldig gammeldags perspektiv. I dag ser det ut til at de store kjedene konkurrerer om å kutte i bemanningen. Det er på tide at fagforeningene igjen stiller krav om flere ansatte. Bedre bemanning er en vinn-vinn-situasjon for alle som arbeider eller søker arbeid. Arbeidsmiljøet blir bedre, og flere kommer inn i arbeidslivet.

Vi på gulvet kan gjøre mye for å bidra. Ingen supertrimmet kalkyle holder hvis vi ikke går med på å øke tempoet for å kompensere for at vi er for få. Vi kan minne hverandre på at det ikke er greit å hakke på hverandre eller å ha en dårlig holdning mot dem som blir syke. Vi kan holde fast ved at vi – også når det topper seg med arbeidsmengden – skal ha et godt arbeidsmiljø der vi arbeider jevnt og sikkert og passer på helsa til de andre. Et aktivt verneombud kan peke på at stress er et arbeidsmiljøproblem og kreve tiltak for et lavere arbeidstempo.

Vi må tørre å si ifra, selv om det kan være ubehagelig. Problemet er ikke at Maria er syk, eller at Pelle er for treig. Problemet er at hele systemet er råttent.

emil.boss@sac.se

Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 19. juli 2016 kl. 18.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk