Klassekampen.no
Mandag 27. juni 2016
Ideen om klimanøytral kapitalisme har ingen rot i virkeligheten.
Grønn kapitalisme?

Uten fossilt brennstoff som kull, seinere olje og gass ville utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten stanset opp som en enkel jordbrukskapitalisme omtrent slik den var i England omkring år 1700. For kapitalismen var i sitt opphav nettopp grønn: Energien var biologisk basert (muskelkraft, trekkdyr, gras, ved), supplert med vindmøller, kvernhus etcetera. Ingen dampmaskiner, ingen industri, intet massekonsum via markedet slik industriell kapitalisme krever.

Kapitalistene i et slikt sosialt og «grønt» system kunne aldri bli noe mer enn jordeiere eller forpaktere av jord etter at bøndene var blitt jaget fra jord og grunn («utryddet som klasse») – og blitt eiendomsløse proletarer som hadde mistet tilgang til allmenningene som var blitt inngjerdet og privatisert av den nye samfunnsmakten. Slik ble den private eiendomsretten til jord og grunn for første gang i historien instituert som et evig, naturgitt forhold, en menneskerett! Lønnsarbeideren ville forbli en eviggrønn, eiendomsløs jodbruksarbeider. Markedene ville være lokale, bortsett fra for kolonivarer, edle metaller og for slaver. Med en «grønn» kapitalisme ville vi hatt verken jernbane, dampskip, biler, fly, vaskemaskiner, eller datamaskiner. Utenrikshandelen og koloniseringen i andre verdensdeler måtte skje ved bruk av seilskip og førindustriell våpenteknologi.

Men kan en grønn kapitalisme gjenoppstå i moderne form?

Kapitalismen slik vi kjenner den, er «svart», i hovedsak basert på fossilt brennstoff. Med de utslippene av klimagasser som den krever for å kunne vokse og eksistere, nærmer klimautviklingen seg «the point of no return». Fossil energi er som «produksjonsfaktor» mye billigere å produsere enn fornybar energi. Derfor har ingen olje- og gassproduserende stat i verden rørt ved produksjonen av olje og gass etter at klimaproblemet ble satt på begrep av FN. I 2014 var det globale utslippet av CO2 dobbelt så høyt som i 1980 og 42 prosent høyere enn i år 2000.

En moderne, grønn industrikapitalisme vil måtte ha et minst like høyt globalt energiforbruk som i dag, sannsynligvis høyere dersom industrialiseringen av utviklingsland ikke stanser opp. Tilførselen av «grønn» energi er i den store sammenhengen heller et supplement til den samlede energiproduksjonen enn et effektivt bidrag til å redusere bruk av fossilt brennstoff innen år 2050. Forsøkene på å løse problemet ved bruk av «markedet», jamfør handel med klimakvoter, har ikke hatt noen påviselig effekt. Forestillingen om en klimanøytral kapitalisme har rett og slett ingen rot i virkeligheten. Den er ønsketenkning. Og en kapitalisme i hovedsak basert på atomenergi vil vel neppe kunne kalles «grønn», eller?

Selv om kapitalismen på vidunderlig, et for oss helt ukjent vis skulle ha blitt globalt klimanøytral seinest omkring 2050 er det fare for at den globale temperaturen i mellomtiden har blitt så høy at ytterligere temperaturstigning skjer som en selvforsterkende, naturlig prosess ved frigjøring av klimagassen metan som ikke lenger vil forbli nedfrosset rundt polene.

Dersom prognosen mot et klimatisk vippepunkt er riktig, vil en reformstrategi med sikte på å utvikle en «grønn» økonomi uten svært omfattende politiske og økonomiske omorganiseringer ikke være mulig. For hvordan skulle overskuddet – merproduktet – i en slik «grønn» overgangsøkonomi forvaltes? Hvor vil makten over produksjonsmidlene og dermed over «kapitalen» og naturressursene ligge i siste halvdel av vårt århundre?

Om dette sier forfatteren av Kapitalen i det 21. århundre, Thomas Piketty, intet. Foreløpig.

hans.ebbing@bkkfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 8. juli 2016 kl. 13.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk