Klassekampen.no
Onsdag 22. juni 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Mangelfull informasjon skaper trøbbel for mange afrikanske økonomier.
Arme råd til Afrika

«Afrikas kraftige vekst har bremset helt opp», meldte Aftenposten i mai. Aftenpostens journalist rapporterte på grunnlag av de nye prognosen fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Ifølge IMF hadde de afrikanske landene i 2015 en vekst på 3,4 prosent, og det kommer til å gå enda dårligere i 2016, da IMF spår at veksten kommer til å bli på bare tre prosent.

Ifølge økonomen John Galbraith er økonomiske prognosers funksjon først og fremst å få astrologi til å se ut som et respektabelt fag. Nobelprisvinneren Angus Deaton har foretatt en studie over Verdensbankens framtidsprognoser for kopperpriser i Zambia. Da prisene falt i 1974, hadde Verdensbanken gitt råd om at prisene skulle opp. Banken trodde at prisene skulle opp hvert eneste år, men de fortsatte å falle. Først på 1990-tallet, da prisene faktisk snudde og pekte oppover, sa bankens prognoser at prisene var på vei ned. I det minste var prognosene konsekvent i feil retning.

Prognoser er kun kvalifisert gjetning, men for afrikanske land spiller de likevel en viktigere rolle enn for andre land. Korreksjon i form av offisiell statistikk er ofte ikke tilgjengelig, og statistikkene er gjerne basert på mangelfull informasjon og kvalifisert gjetning, slik som prognosene. Derfor blir prognosene fra IMF viktige for internasjonale investorer, politikere og for beslutningstakere i IMF og Verdensbanken. Mangelen på god informasjon, og den manglende evnen blant observatører som medier og rapportskrivere til å ta inn over seg komplisert eller nyansert informasjon, har betydd at «Afrika» enten blir presentert som en tragedie eller et mirakel.

Grunnen til at en vekst på tre til fire prosent nå presenteres som at Afrika har stoppet opp, er kontrasten til det «Africa Rising» som det er blitt rapport om de siste fem årene. En av de mest gjentatte misforståelsene som støttet opp fortellingen, var at «syv av ti av de raskest voksende økonomier i verden er i Afrika». Dette er både en langt mindre nøyaktig og mindre imponerende statistikk enn det høres ut som.

«Syv av ti» stammer fra en rapport skrevet i 2011 av The Economist. Rapporten ekskluderte land med en befolkning på mindre enn ti millioner og land som nylig hadde kommet ut av krig. Da satt man igjen med 81 land, 28 av dem var afrikanske. Tar du ut OECD-landene (det er usannsynlig at de vokser mer enn sju prosent i året), finner du at «hvert andre land er i Afrika». Det gir ikke den samme retoriske effekten å si at «i gjennomsnitt forventes det at enkelte afrikanske økonomier vokser litt raskere enn andre ikke-OECD-land», men det ville vært mer nøyaktig.

Fortellinger om afrikansk økonomisk utvikling har en tendens til å være løst koblet til fakta, og i stedet mer drevet av hype. Sannheten ligger et sted mellom mirakler og tragedier. Problemet er at når veksten de siste årene har blitt overdrevet, har fallhøyden økt – normal vekst er nå stagnasjon. Og de investorene som så for seg vekst på tolv prosent inn i evigheten, vil bli skuffet når virkeligheten synker inn.

IMF og Verdensbanken har også rapportert at afrikanske økonomier er langt mer robuste og står sterkere nå enn de gjorde før veksten stoppet opp sent på 1970-tallet. Da glemmer de å nevne at i 1979 ble land som Tanzania fortalt at de hadde for store valutareserver, og ble anbefalt å lette på importrestriksjonene sine. Noen måneder seinere var Tanzania uten av stand til å finansiere videre import.

Mer grunnleggende er de fleste av de afrikanske økonomiene langt mer avhengige av verdensmarkedene nå enn noen gang før, og således mer sårbare. Mellom 1950 og 1995 har handelsvolumet (import pluss eksport) i snitt vært på femti prosent av BNP for Afrika sør for Sahara. I den siste vekstperioden har dette skutt opp til over 75 prosent.

IMF foreslår også at de afrikanske landene bør la valutaen synke dersom den presses ned av markedskreftene. Det er lettere sagt enn gjort. Mange har gjeld i dollar eller euro. Én ting er økonomisk teori som tilsier at du skal la vekslingskursen reflektere din handelsposisjon, en annen er en økonomisk virkelighet der man har skrevet avtaler i andre valutaer. Nylig vekst har, i tråd med IMF og Verdensbankens liberalisering, vært basert på ekstern etterspørsel, noe som har gjort disse økonomiene mer sårbare.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 24. juni 2016 kl. 14.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk