Klassekampen.no
Mandag 20. juni 2016
På utstilling: Hvor synlig aldringen er i hverdagen, avhenger også av lokale forhold, skriver Wencke Mühleisen. Her en eldre dame fra Hellas. Foto: Spyros Papaspyropoulos, Flickr
Vi eldes ikke bare av tiden, men i like stor grad av kulturen.
Kroppens tid

Har tiden en kropp? Det er ikke godt å vite, men at kroppen har en tid, skal være sant og visst. Den fødes, blir voksen, gammel og dør. End of story. Ja, men er denne kroppens tid lik for alle, overalt og til alle tider? Dette tenkte jeg en del på under et skriveopphold i Hellas, i en liten fjordlandsby, Ankyra. Vi, en gruppe nordiske forskere, flanerte noen kvelder langs strandpromenaden og i landsbyen. En kveld vi satt sammen med noen av de lokale, stusset jeg da vi fortalte hverandre vår alder. Jeg syntes særlig kvinnene så eldre ut enn det de anga, de mente til gjengjeld at vi så yngre ut.

Det er klart, kropper eldes ulikt, avhengig av påkjenninger, kjønn, etnisitet og klassetilhørighet. Tiden er likevel kroppsfortellingens hoveddramaturg. I Norge er boka «Mensen» kommet. Den illustrerer tidens grep på kvinnekroppen: før og etter menstruasjonen er et avgjørende skille i de fleste kvinners liv. Snodig nok er temaet fremdeles skambelagt og underbelyst, til tross for at aktivister og kunstnere på 1970-tallet startet med å synliggjøre mensen.

Hva kommer etter den? Jo, klimakteriet. I en tidligere spalte her i avisen skrev jeg om at denne tidsfasen i kvinners liv er enda mer usynlig enn menstruasjonen, av den enkle, sexistiske grunn at kvinner etter menstruasjonens opphør gjerne regnes som ikke-seksuelle og lite attraktive. Hva kommer etter overgangsalderen? Jo, postklimakteriet (dette må ikke forveksles med en fase etter klimakrisen, som menneskeheten forhåpentlig får oppleve). Deretter? Døden.

Ettersom jeg ikke er død ennå, men befinner meg i den postklimakterielle fasen, betraktet jeg kvinnene i potensielt samme kategori i den greske landsbyen med nysgjerrighet.

Tidens herjinger med kroppen, enten det gjelder kvinner eller menn, er tradisjonelt blitt skrevet inn i en fortelling om unngåelig tap og forfall. Men den nye tiden har endret denne forfallsdiskursen: Den er blitt kritisert for å forsterke negative og stereotype bilder av eldre og for å overse den i økende grad friske og engasjerte eldre befolkning i Vesten. Å ta tiden med en klype salt og eldes med suksess er blitt tidens nye tale både fra helsemyndighetene og i forbrukerkulturen. Det spørs imidlertid om denne nytalen til syvende og sist utfordrer den eksisterende fetisjeringen av ungdommelighet. Å eldes korrekt blir nemlig knyttet til aktivitet, produktivitet og autonomi – alt sammen imperativ i neoliberalismens tid.

Seksuell aktivitet (samt trening og ernæring) er det aller viktigste suksess-kriteriet i kampen mot tiden. Den svenske kjønnsforskeren Linn Sandberg viser da også at nåtidens eldre i økende grad er seksuelt aktive og fornøyde. Her slår imidlertid kjønnetheten også inn. Menn over 50 glir lettere inn i en fortelling om fortsatt virilitet enn kvinner på samme alder. Det er jo særlig kvinners kropper som blir forbundet med skrøpelighet, den utflytende, lekkende kroppen, passivitet og aseksualitet, mens de nye suksesskriteriene for aldring bærer på maskuline assosiasjoner. Sånn sett er det mye som tyder på at vi ikke bare eldes av tiden, men i like stor grad av kultur.

Mens jeg flanerte i min greske landsby, slo det meg at aldring ikke bare henger sammen med tid og kultur, men selvsagt også med sted. Kanskje vi kan snakke om lokale kropper? Hvor jeg enn flanerte, satt eldre kvinner på stoler foran husene, oftest kledd i svart og gjorde – ingenting. I full offentlighet stilte de ut sine ikke-produktive, ikke-trente og tilsynelatende ikke-seksuelle aldrende kropper, i kontrast til de veltrente, sexy aldrende kvinnene som er våre helsemyndigheters våte drøm.

Nei, jeg skal ikke idyllisere tradisjonell gresk, ortodoks kjønnskultur som kler kvinnene i svart og setter dem foran husene i stedet for i kafeene der mennene drikker sin ouzo og diskuterer politikk, mens de nyter synet av unge kvinnelige kropper langs strandpromenaden. Men jeg hadde sans for aldringens synlighet og tenkte at enten det er kvinner eller menn, liker jeg at aldring ikke er skjult eller skambelagt.

Dét på grunn av sammenhengen mellom tiden og døden – the point of no return i livets fortelling. Noe av aldringens verdi eksisterer kanskje ikke på tross av døden, men på grunn av intensiveringen og verdsettingen nærheten til døden gir til livet?

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristine Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 22. juni 2016 kl. 16.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk