Klassekampen.no
Onsdag 8. juni 2016
Det må store reformer til før vi kan snakke om reelt demokrati.
Bakmennenes makt

Verden over kommer demokratiet som politisk styreform til kort. I et demokrati skal de folkevalgte representere befolkningen, men dette skjer ikke i praksis.

USA skal snart velge president og kongress. Men dreier det seg om reelt demokratiske valg? Det er grunn til å stille spørsmål. Ser vi på de folkevalgte i landet, likner de svært lite på Amerika. En kartlegging av 42.000 valgte representanter fra presidenten til kommunenivå viste nylig at hvite menn har åtte ganger så mye makt som fargete kvinner.

Skjevhetene er ikke velgernes skyld. Et stort flertall av de amerikanske velgerne ønsker et mer representativt styre. Men det er ikke velgerne som bestemmer. Det er nettverkene av mannlige politiske ledere og givere som kontrollerer ressursene, kandidatene og hvem som blir valgt. Penger spiller en stadig større rolle i amerikanske valg og bidrar til det skjeve utfallet.

USA er et av de vestlige land med lavest valgdeltaking: gjennomgående bare en tredel av de stemmeberettigete ved kongressvalg og halvparten ved presidentvalg. Det er først og fremst velstående hvite som stemmer, og lav valgdeltaking er gjerne til fordel for republikanerne. Forskjellene i valgdeltaking forverrer svakhetene i et allerede urettferdig politisk system. I motsetning til andre land må hver velger registrere seg selv i USA, og mange blir ikke registrert. Videre nyttes flertallsvalg i stedet for forholdsvalg og ved presidentvalg organiseres en sær valgmannsforsamling.

Kanskje USA nå får en kvinnelig president. Men hvilke forutsetninger blir hun valgt på? Og hvordan blir sammensetningen av Kongress og regjering? I dag er det bare 19 prosent kvinner og 17 prosent fargete i Kongressen, de fleste demokrater. Av ministrene er en firedel kvinner. Det er tydelig behov for reformer for å få et representativt styre.

Behovet for reformer fins mer eller mindre over hele verden. Partiene er de sentrale aktørene i demokratiske systemer, men det er gjennomgående 90 prosent menn i partienes ledelse (statistikk fra FNs Utviklingsprogram i 2012). Det fins lite forskning og innsikt i hvordan partiene opererer i ulike land. Men globalt er det ikke mer enn 23 prosent kvinner i parlamentene, 17 prosent i regjeringene og sju prosent blant nasjonenes ledere. Dette er flere tiår etter at alle regjeringene var enige om at vi måtte sikre likestilling i besluttende organer på alle nivå.

I Norge skryter vi av demokratiet vårt. Og vi ligger høyt på internasjonale statistikker over valgdeltaking og kvinnerepresentasjon. Men det siste kommunevalget var en flau forestilling. Bare én av tre toppkandidater var kvinne, og andelen i kommunestyrene økte nesten ikke. Den gikk fra 38,1 til 39 prosent. Heller ikke på Stortinget har vi kommet over 40 prosent, selv om vi har hatt 39,6 prosent kvinner i lengre tid.

Regjeringen har omtrent kjønnsbalanse og kvinner har viktige verv. Men blant alle statssekretærene og politiske rådgiverne utgjør kvinnene bare 30 prosent. Partiledelsene er mannsdominert, og flere departementer er utelukkende styrt av menn.

Det er viktig å se på de politiske partiene her til lands. Hvordan skal partiene demokratiseres – engasjere flere og gi innflytelse til et større mangfold? I løpet av noen tiår har medlemsmassen blitt halvert. Nå deltar bare sju prosent av befolkningen og to prosent er aktive. Hvordan skal folk skoleres til å delta bredt i demokratiske prosesser? Og hvordan skal nominasjoner og listerettinger bli mer representative? Også i Norge er det påtrengende utfordringer for tilhengerne av et reelt demokrati.

toriskar@online.no

Artikkelen er oppdatert: 9. juni 2016 kl. 09.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk