Klassekampen.no
Tirsdag 7. juni 2016
Nøkterne forhold: Sjølsagt er det billigere å huse flyktninger i leirer i nærområdene. Men er det godt nok, spør Knut Kjelstadli. Her er syriske barn i en leir i Libanon. Foto: Joseph Eid, AFP/NTB Scanpix
«Asylrealistenes» insistering på mottak i nærområdene er ytterst korttenkt.
Dobbelt bokholderi

Det er i grunnen ikke noe å diskutere. Den store mengden av flyktninger i verden må hjelpes der de er. Det gjelder internt fordrevne i eget land, som én million i Nigeria. Det gjelder de som er bosatt i nabolandene. I Malawi utgjorde flyktninger om lag 10 prosent av befolkningen; samme år utgjorde flyktninger 0,3 prosent av folketallet i Europa. De tre største mottakerlandene er Pakistan, Iran og Tyrkia.

Dette mønsteret vil vare i overskuelig framtid. Hvorfor er det slik? Transportteknologi spiller en viss rolle. Fly gjør at tidligere fjernområder med et par timers reise kan bli nærområder. Mange som kom over Storskog, hadde tatt seg med fly fra Tyrkia til Moskva. Men teknologi forklarer ikke alt. Mange har ikke råd til dyr transport; en overfart til Lampedusa koster 10.000 kroner (tall fra Morten Bøås, Nupi). Men folk går bokstavelig talt fra Afghanistan og krysser Middelhavet i meget enkle farkoster.

Kulturell nærhet nevnes som en grunn til bosetting i naboland; folk søker noen som likner dem sjøl. Noe kan det være i det. Men nærhet – kulturell og fysisk – er ikke nødvendigvis det samme som et fredelig forhold. Å være i berøring med hverandre kan innebære konflikt. Naboen kan bli fienden. Balkans nyere historie vitner til fulle om dette.

De viktigste argumentene for bosetting i nærområder er økonomiske. Stutt reise koster mindre for migrantene. Og huses de i leirer og har en levestandard som tilsvarer et beskjedent nivå i mottakslandet, vil det sjølsagt være langt billigere å bosette folk der.

Så langt, så sjølsagt. Men – det er alltid et men – så melder spørsmål seg. Er leirene sikre for alle som trenger beskyttelse? Det vil være grupper som mildt sagt er lite velkomne i mottakslandet. Om syriske kurdere skulle trenge beskyttelse, er Tyrkia ingen raus vært. De anser den kurdiske militsen YPG for å være terrorister knyttet til PKK i Tyrkia. Meldinger fra flyktningleirer sier også at barn kan være sårbare der, ikke minst enslige barn. Kvinner kan være utsatt under turbulente forhold, så også homofile. I leirer i Hellas var forholdene så slette at Leger uten grenser og Røde Kors nektet å stå som garantister. Nå kan slikt kaos rå primært i transittleirer der folk skal raskt gjennom. De mer permanente kan en håpe blir bedre. Men likevel – det er et behov for beskyttelse også for eksempel i Norge.

Mottakssystemet i nærområder er grovt underfinansiert. Siste år fikk FN inn bare 22 prosent av beløpet organisasjonene hadde bedt om for å gi forsvarlig underhold. En kunne ha ventet at de som har talt for nærområdebosetting, ville vært aktive for å sikre økonomien. Men energien synes å gå mer mot å avvise bosetting i eget land enn mot å sikre forholdene i mottak og leirer. Det er greit å ha dem på avstand. Nærområder betyr sørområder, ikke nordområder.

Evnen til et dobbelt moralsk bokholderi er ganske godt utviklet, på mange hold. Norske talspersoner har tatt Kenya på tak fordi landet har brutt flyktningkonvensjonen og stengt grensen for somaliere som tidligere har kommet i ganske stort omfang. Men med den kursen norsk asylpolitikk har tatt, mister landet sitt omdømme, ikke bare når det gjelder flyktninger, men også mer allment. Norge kan ikke troverdig refse Kenya.

Konklusjonen er at de europeiske landene også må ta imot en kontingent som kommer til grensa, søker og får asyl fordi de har et behov for beskyttelse.

I utgangspunktet bør enhver som har behov, få opphold. Så må det arbeides intenst med hvordan oppgaven med å gi beskyttelse skal kunne fordeles rimelig på alle land.

Nå sier sjøloppnevnte «realister» i debatten at dette er naivt og sentimentalt, stort sett noe som gir folk litt bedre samvittighet. Men denne tilsynelatende realismen kan vise seg å være ytterst korttenkt. Flere land som har tatt imot mange flyktninger i forhold til folketallet, er i ferd med å miste evnen til å absorbere flere mennesker. Et eksempel som ofte nevnes er Libanon, og kanskje Jordan. Institusjonene er overbelastete. De risikerer å bli mislykte; stater som bryter sammen.

Og da vil flyktninggrupper på nytt legge på marsj, og være nok en utfordring for de europeiske statene. Så – ikke ut fra noen spesiell godhet, men ut fra en opplyst egeninteresse, vil det ved sida av hjelp i nærområdene være rasjonelt og rett å gi beskyttelse også for eksempel i Norge.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 9. juni 2016 kl. 08.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk