Klassekampen.no
Mandag 6. juni 2016
Myten: Det øde og romantiske skotske høylandet er en moderne konstruksjon – og kiltene er like moderne som norske bunader. Maleri: Rosa Bonheur, «Sauegjeteren i høylandet», ca. 1860
Det øde skotske høylandet med sine klaner, kilter og saueflokker er et resultat av vold og ran av jord.
Seierherrenes Skottland
Virkeligheten: I det som kaltes «The Clearance», ble bønder i høylandet fjernet fra sine egendommer. De som gjorde motstand, ble drept. Maleri: Thomas Faed, «Den siste av klanen», 1865
Til tross for skottenes utrettelige motstand, vant England. Hva de ikke klarte med sin hær, oppnådde de gjennom økonomiske virkemidler.

Skottland har en historie som kretser rundt motstand. Selv ikke de uovervinnelige romerne klarte å overvinne Caledonia, men stanset nord i England der Hadrians mur går (selv om Antonius Pius faktisk bygde en mur lenger nord). Men det er først og fremst England Skottlands historie handler om. Og den historien handler om gjenstridig motstand, krigerske bedrifter – og om hvordan England til slutt vant.

Bannockburn

Slaget ved Bannockburn i 1314 er Skottlands stolteste øyeblikk. Etter årtiers press fra Edward 1., «Hammer of the Scots», klarte Robert the Bruce å slå engelskmennene like utenfor Stirling, angivelig mot en tre-fire ganger så stor hær, som dertil var en profesjonell hær Europa knapt hadde sett maken til.

Mange har sikkert sett filmen «Braveheart», som handler om William Wallace, den skotske frigjøringshelten som vant en rekke seire mot engelskmennene like før Bannockburn.

Allerede der begynner historien å halte litt, for Wallace tapte til slutt, ikke fordi han led nederlag i kamp, men fordi han ble forrådt av skottene da kong Edward satte en pris på hans hode. Skotske stormenn kunne være krigerske nok, men å stå sammen var noe de sjelden klarte over lengre tid.

Robert var på sin side en av lederne som inntok Stirling Castle, skottenes høyborg, tidlig på 1300-tallet, men da på vegne av Edward 1., den senere hovedfienden. «An astute politician» (en slu politiker), kalles han på skotsk. Han stakk også sin medregent til døde i en kirke. Bannet fra paven tok han ikke synderlig tungt.

Uansett om Bannockburn ikke passer helt inn i de enkle heltefortellingene, var slaget likevel viktig. Bannockburn gjorde at Skottland ikke led samme skjebne som Wales, som kong Edward på samme tid erobret for så å befeste med dystre, uinntakelige borger med noen få mils mellomrom. Etter 1314 ble Skottland ikke slått i noe avgjørende slag av engelskmennene, bortsett fra av den fanatiske og «uengelske» Oliver Cromwell.

Kongen som dro sin vei

Hva England ikke maktet gjennom bruk av militærmakt, fikk de imidlertid til ved hjelp av andre virkemidler. I 1603 døde dronning Elisabeth etter nesten 50 års styre, som inkluderte henrettelsen av den skotske dronningen Mary, fordi hun som skotsk dronning, katolikk og slektning simpelthen var for farlig.

Med Marys sønn James gikk det bedre. Da Elisabeth døde barnløs, fikk han tilbudet om den engelske tronen. James nølte ikke. Han forlot Stirling Castle med sitt Scotland Yard og ble James den første av England.

Hans ettermæle i England er ikke så verst til å være en Stuart – de stod tross alt alltid på feil side i Englands revolusjonære århundre, og ble avsatt i 1688. I Skottland er James mindre populær. Mens hans forgjengere hadde bygd festningen i Stirling opp til et renessansepalass og brakt Skottland inn i den europeiske varmen, avla James sin hjemby bare to korte visitter i løpet av sine 22 år som skotsk og engelsk konge.

Den siste bastion

Det skotske høylandet var tross alt ubestikkelig. Her lå Bonnie Prince Charles i skjul i årevis før han som den siste Stuart gikk til angrep og led et sviende nederlag i 1746. Ja, selv etter at prinsen hadde mistet alt håp, hadde han trygt tilhold i høylandet. Her opererte høvdinger og klaner slik de hadde gjort i uminnelige tider, slik Walter Scott har udødeliggjort i sine dikt og romaner, og slik de er skildret i Ossians sanger, som red Europa som en farsott helt inntil man oppdaget at de var falsknerier.

Høylandet har likevel beholdt sin aura med sine klaner, kilter og heier der sauene beiter. Selv om alt dette er moderne konstruksjon! Kiltene er like moderne som norske bunader, resultat av et ønske om å gjenskape en autentisk fortid rundt forrige århundreskifte. Fortidens skotter hadde ingen klandrakter, i høyden fantes det lokale variasjoner i mønstre.

Klanene har sannsynligvis liknet de «klaner» vi finner i Skandinavia i middelalderen, med andre ord nokså løst sammensatte slektsgrupper, som varierte i omfang og styrke fordi slektskap i seg selv ikke var tilstrekkelig som bånd.

Monopol på jorda

De skotske høvdingene ble gradvis omformet til adelsmenn etter mønster av sine kolleger lenger sør. Grunnen var enkel: penger. I England ble eiendomsretten fra senmiddelalderen av fastlagt på godsherrenivå. Mens jorda tidligere hadde vært noe mange hadde ulike rettigheter til – leilendinger, godsherrer, kirken, kongen – ble rett til jord gradvis konsentrert og monopolisert av godseierne. «Enclosure» kalles bevegelsen i England, fordi den dreide seg om å innhegne jorder. På 1700-tallet fikk den støtte av parlamentet, der de selvsamme jordeierne satt i flertall.

På skotsk heter bevegelsen «Clearance», og den går ut på det samme: Jord som har vært i felleseie, går over til å bli høvdingens jord. Ordene høres ikke så gale ut, innhegning og rydding. Men for dem som ble utsatt for dette dreide det seg om det motsatte: om utestengelse og utrydding, bokstavelig talt. Bønder i høylandet som motsatte seg «ryddingen», fikk sine gårder brent ned og ble drept eller deportert. Walter Scotts høvdinger fra høylandet fantes ikke lenger da han skrev, de var ren nostalgi. Høvdingen var blitt en godsherre etter engelsk mønster.

Det høylandet vi ser i dag, er et moderne fenomen. Bøndene er jaget ut, likeså storfeet som de hadde på gårdene sine. I stedet er det kommet sauer som kan beite ute hele året. Høylandet ble avfolket, avskoget, og bebodd av sau.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 8. juni 2016 kl. 15.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk