Klassekampen.no
Onsdag 1. juni 2016
Hvilke partier er i stand til å motvirke nyliberalismen i dag?
Husløse ideer

I omkring 70 år har vi levd med høyre-venstreaksen som vårt økonomiske og politiske veikart. Vi fikk en velordnet verden der de fleste ideer kunne plasseres langs en slik endimensjonal akse. Den økonomiske politikken som kom ut av dette var imidlertid slett ikke så ueffen. I boken «American Capitalism» fra 1952 fastslo økonomen John Kenneth Galbraith at det var blitt skapt en maktbalanse mellom sterk industri, sterke fagforeninger og en sterk stat som hindret at en av aktørene fikk for mye makt. Selv om dette prinsippet gjaldt på begge sider av Atlanteren, fungerte det veldig ulikt i USA og Norge. Noe av det mest slående under et mangeårig opphold i USA på 1970-tallet var hvor ulike roller fagforeningene spilte. I Norge ville Arbeiderpartiet bygge landet og påvirke den økonomiske strukturen (les: bygge industri), i USA lot fagforeningene kapitalismen styre seg selv og konsentrerte seg om lønnsforhandlinger.

Høringen i Stortingets finanskomité 12. mai om Norges suverenitetsavgivelse til EUs finanstilsyn minnet meg der og da om USA på 1970-tallet. SV, det gamle EU-motstandspartiet, stilte ikke engang opp, hverken med sin representant i komiteen eller med en sekretær. Arbeiderpartiet hadde i denne hastesaken tydeligvis allerede gjort seg opp sin mening på forhånd. Høringen viste at finanssektoren er den store pådriveren i denne saken, og det ser ut som om vi opplever en pussig bumerangeffekt: Gjennom at Ap har så nære kontakter til DNB synes innflytelsen å gå begge veier. Både SV og Ap virket som om de falt inn i rollen USAs venstreside klassisk har hatt: Man abdiserer fra å forsøke å styre og kontrollere systemet. Mario Draghi som bukken som passer havresekken i Den europeiske sentralbanken (ECB) er ikke et system vi bør knytte oss til.

At den ytterste høyrefløyen i Norge – Civita og Frp – har stikk motsatt syn i innvandringssaker, burde minne oss på at det er flere enn én politisk akse der ute. Sist på 1800-tallet ble det klart at kommunismen og det som den gang het Manchester-liberalismen – dagens nyliberalisme – begge befant seg på samme ytterpunkt på en kosmopolitisk akse. Liberalismen baserte seg økonomisk på David Ricardo (1817). Mot denne kosmopolitiske aksen på ytre venstre og ytre høyre stod en gang et konservativt syn som var «mildt nasjonalistisk». Som vår konservative politiker og økonom Anton Martin Schweigaard skrev i 1847: «[Ricardos] Lære om Non-intervention … antager en saa kosmopolitisk Retning, at den hele Menneskeslægt betraktes som et eneste Samfund; men denne Forestillingsmaade kommer idelig i Strid med en Virkelighed, der vil vedblive saa længe som … Menneskene ere til».

De økende økonomiske urolighetene vi ser rundt oss – også i Europa – viser at Schweigaard fikk rett. Den ene kosmopolitiske bevegelsens fall – kommunismens – førte til en periode der den andre kosmopolitiske bevegelsen – nyliberalismen – fikk herje fritt altfor lenge. Den moderne versjonen av Ricardos frihandelsteori lovet oss «faktorprisutjevning» både for lønn og kapital. Vi tok for gitt at denne utjevningen skulle være oppover, at de fattiges lønn skulle stige til vårt nivå, isteden fikk vi de fleste steder et enormt press på lønningene nedover.

De gamle økonomer som også hadde geografi med i sin faglige koffert innså nødvendigheten av en balanse mellom stamme-/familieøkonomi, by-/regionaløkonomi, nasjonaløkonomi og det som etter hvert ble kalt den globale økonomien. Takket være den nyliberalistiske tankegangen har vi i dag en maktubalanse, og vi må finne igjen et slikt «mildt nasjonalistisk» syn. Det virker som om mange forstår dette, men ideene fanges ikke opp i de store partiene.

Når en konservatisme av Schweigaards type synes steindød, når venstresida stadig mer minner om venstresida i USA på 1970-tallet, og når regjeringen fortsetter en politikk fra 1990-årenes nyliberale triumfalisme er det uklart hvor slike nye meninger kan holde hus.

I en brytningstid som lignet vår egen, i 1878, gjorde Nietzsche seg noen refleksjoner om husløse nye ideer, og forklarer samtidig den store institusjonelle tregheten: «Meningsendringer blir ikke umiddelbart etterfulgt av en endring i institusjonene. Isteden blir de nye meningene boende lenge i sine forgjengeres hus som i mellomtiden er blitt øde og dystre, og – på grunn av bolignøden (Wohnungsnot) – vedlikeholder de dem til og med».

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 10. juni 2016 kl. 11.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk