Klassekampen.no
Onsdag 25. mai 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
De fleste stoler på Det internasjonale pengefondets tall. Kanskje uten grunn.
Verdens revisor

I 2013 publiserte jeg boka «Poor Numbers». Der påpekte jeg at vi vet langt mindre om inntekt og vekst enn vi liker å tro. Tallene vi finner i databasene til Verdensbanken, og som vi får servert fra pressen via Det internasjonale pengefondets (IMF) rapporter, er i stor grad basert på gjetning.

Denne kjensgjerningen er ukomfortabel fordi disse tallene danner grunnlaget for viktige økonomiske beslutninger, slik som om land får tilgang til utvidet finansiering eller blir berømmet eller irettesatt for god eller dårlig økonomisk vekst. Når slike beslutninger tas, har variabler som hvor stor andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) som er gjeld, eller hvor høy den økonomiske veksten har vært, de siste årene vært retnings­givende. Gyldigheten av slike beslutninger, som blir rettferdiggjort med henvisning til nettopp disse tallene, avhenger av at tallene har rot i virkelig­heten.

Det som presenteres som harde, kalde fakta er langt mykere og mer basert på gjetning enn man ville tro. En søndag ettermiddag i april tok direktøren for det nasjonale statistiske byrået i Nigeria steget opp til podiet på Hilton Hotel i Abuja og annonserte nye tall for BNP. Da han steg ned fra podiet, hadde Nigerias BNP økt med 89 prosent. Tre år tidligere skjedde det samme i Ghana. Nye BNP- estimater viste at Ghanas økonomi var nesten dobbelt så stor som tidligere antatt. Dermed framstår beslutningene som ble tatt på grunnlag av gårsdagens tall som litt mindre faktabasert.

Siden jeg startet på min doktorgrad i 2005, har jeg forsket på hvordan man kommer fram til disse tallene, og en av tingene jeg var interessert i å finne ut av, var nettopp hvordan Verdensbanken og IMF håndterte disse tallene. Hvorfor rapporterer de noen ganger de samme tallene som blir brukt på nasjonalt nivå, og hvorfor er tallene iblant helt forskjellige? Hva foretar de seg når det er slike store skifter i tallgrunnlaget? Mine henvendelser ble enten blankt avvist, ignorert eller jeg ble orientert om at dette hadde de rett og slett ikke oversikt over. I begynnelsen trodde jeg avvisningen var bevisst strategi – dette problemet ville de ikke svare på. Etter hvert skjønte jeg at det var sant som de sa, dette hadde de rett og slett ikke rede på.

Dette har også bekymret ledelsen i IMF, og i 2013 ble det bestemt av styret at de måtte få utredet både hvordan de henter inn tallene og systemet som gjør at noen tall blir vurdert som gangbare og andre blir justert eller forkastet.

Styret var usikre på om de fattet beslutninger på godt grunnlag, og om faktaene de videreformidlet til resten av verden var faktasjekket.

Oppgaven ble gitt til IMFs eget Independent Evaluation Office, som ringte meg og spurte om jeg kunne bidra.

Den endelige rapporten, som inkluderer min evaluering, ble offentliggjort rett etter påskeferien, og IMFs direktør Christine Lagarde vedtok anbefalingene fra evalueringen. En av manglene de vedkjente seg var at IMF ikke har maktet å kommunisere at de faktisk ikke har kapasitet til å verifisere tallene de får fra de ulike landene. Det grunnleggende problemet, som også Lagarde erkjente, er at mens IMF sender sine økonomer til landene de skriver rapporter om, så er disse økonomene underlagt konfliktfylte insentiver. Den viktigste oppgaven er å vurdere landets økonomiske situasjon. Styret vil ha svar på hva som er grunnlaget for de makroøkonomiske tallene. På sitt tre dagers besøk til landet har den samme økonomen ansvaret for å vurdere om tallene er riktige. Hvis de er riv ruskende gale, har økonomen valget mellom å skrive en rapport som sier «jeg vet ikke» eller å koke opp sine egne tall. Minste motstands vei er å skyve det under teppet og si at tallene hovedsakelig er greie nok.

Brukerne av tallene fra IMFs databaser, som inkluderer Verdensbanken, har hatt et feilaktig inntrykk av at disse tallene er kontrollert. En databruker vil kanskje nøle med å ta offisielle tall fra Etiopia eller Hviterussland for god fisk, men om man møter de samme tallene i IMFs database, kan man tro at dette er god vare. På samme måte som man ville nøle med å ta en slurk av en tilfeldig flaske med brun veske man kom over, men kanskje ville være villigere til legge leppene rundt tuten på en flaske merket «Coca-Cola» og helle innpå.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 6. juni 2016 kl. 15.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk