Klassekampen.no
Onsdag 18. mai 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Brexit vil ikke gi britene tilbake kontrollen over økonomien.
Det britiske sameiet

Selvråderett og kontroll over økonomien er et hovedtema i den britiske debatten om EU-medlemskap. Mange mener utmelding vil føre til økonomisk katastrofe, andre mener det motsatte. 23. juni skal folket si sin mening i en folkeavstemning. Jeg vet ikke svaret på hva brexit vil bety for økonomien, men jeg er ganske sikker på at det ikke er det riktige spørsmålet.

For et par måneder siden ble 5500 britiske studenthybler solgt. De nye eierne er et selskap som i praksis eies av staten Singapore, via det statlige investeringsfondet Temasek. Den gamle britiske kolonien er ikke alene om appetitten på britiske studenthybler. Både det kanadiske pensjonsfondet og den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs eier flere tusen studentsenger ved de ærverdige britiske universitetene. Investeringene omtales som trygge og stabile, med forventning om vekst. Sagt på en annen måte: Det er liten risiko for at Storbritannia vil slutte å uteksaminere studenter, og stadige økninger i skolepenger viser at studentene er villig til å betale en høy pris. Utbyttet går til kanadiske pensjonister og nasjonale investeringer i Singapore.

Storbritannia er verdensledende i å tiltrekke seg internasjonal kapital. Det norske oljefondet eier en del av handlegaten Regent Street, og det finnes en nærmest uendelig liste med andre investeringsmuligheter: Jernbane og kommunikasjon, vann og elektrisitet, bygninger, fengsler, banker, havner, romfart og flyplasser. Statsminister Cameron har uttalt at målet er flere internasjonale investeringer. Resonnementet er at disse investorene bringer inn risikovillig kapital, kunnskap og motivasjon for å effektivisere. Det gir flere arbeidsplasser, økte skatteinntekter og økonomisk vekst. De samme resonnementene lå til grunn for Thatchers omfattende privatiseringsreform på 1970- og 80-tallet: I motsetning til statlige selskaper, vil private profittorienterte aktører sørge for økonomisk effektivitet og vekst.

Internasjonale investeringer vil i mange tilfeller bidra til lokale arbeidsplasser og økonomisk vekst. Samtidig vil privatisering og internasjonale oppkjøp føre til at makten flyttes, først fra nasjonal eller lokal kontroll, og så til internasjonale eiere. Det betyr at både strategiske avgjørelser og økonomisk utbytte flyttes ut av landet. I dag eies om lag 25 prosent av den britiske jernbanen av europeiske statlige jernbaneselskap. Der britiske myndigheter ser en mulighet til å kutte offentlige utgifter, ser europeiske statlige selskaper en mulighet til å hente ut utbytte. En annen konsekvens er at investeringsetterspørselen fortrenger befolkningens reelle etterspørsel, for eksempel etter bolig. The Bow Group, en konservativ britisk tenketank, foreslo i fjor høst å innføre begrensninger for investeringer i boligmarkedet. I dag eies 10 prosent av britiske hjem av utlendinger. Det fører til økte priser, og et marked hvor britenes behov for bolig ikke lenger er relevant.

De siste tiårene har britene skapt en økonomi som inkluderer omfattende privatisering, få reguleringer av internasjonal kapital og store skattekutt. Sistnevnte gjelder for øvrig bare kutt i inntekts- og toppskatt. Momsen har økt fra 8 til 20 prosent, og legger man til utgiftene for elektrisitet og vann, har store deler av den relative skattebyrden blitt flyttet fra høyinntektsfamilier til dem med lavere inntekter. Det er lett å forstå frustrasjonen hvis prisen på vann og avløp stiger, og man vet at utbyttet havner hos nederlandske eller franske pensjonister. Men det skyldes ikke først og fremst EU-medlemskap. Og det skyldes definitivt ikke økt innvandring.

Økende forskjeller og mindre kontroll over økonomien skyldes en villet politikk, ledet av begge de britiske dominerende partiene. Kanskje kan brexit gi større handlingsrom for endring, men det handler først og fremst om evne og vilje til å endre den økonomiske politikken. Internasjonal kapital kan være et gode, men det krever politisk kontroll og reguleringer, og en bevisst strategi for å sikre strategiske og grunnleggende goder. Dette er langt fra EUs uttalte politikk, men mange EU-land har i praksis mye strengere regelverk for internasjonal kapital enn britene. Det er ikke fordi disse investeringene er skadelig i seg selv, men fordi det finnes andre hensyn i økonomien utover effektivitet og maksimering av utbytte. Det gamle samveldet av nasjoner har blitt et sameie av nasjoner. I likhet med den gamle kolonimakten har de økonomisk utbytte som eneste mål.

camillaovald@hotmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 30. mai 2016 kl. 15.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk