Klassekampen.no
Torsdag 12. mai 2016
Insh’allah: Noen islamistiske partier er sterke krefter for demokratisering i Midtøsten. Her leder i Det muslimske brorskap i Egypt, Mohammad Badee, ved valget i 2012. foto: MAHMUD KHALED, AFP/ NTB scanpix
Religioner vil regulere alle sider av livet. Likevel kan de åpne for demokrati.
Totalitær religion?

Er islam en totalitær religion? Og en trussel mot demokrati og menneskerettigheter? Hvor riktig er det?

Alle religioner har autoritære sider, siden de fastslår hvordan mennesker bør leve uten mulighet for å motsi gud(ene). Jo, det finnes alltid rom for tolkninger, men i stor grad er retten til å tolke forbeholdt noen få – yppersteprester, lærde, teologer, profeter … – som dermed må adlydes eller følges fordi de blir talerør for gud(ene)s vilje.

Men religioner (i alle fall de tre abrahamittiske) kan også sies å være totalitære. Fordi de kan ses som forsøk på en total, altså altomfattende, regulering av menneskelivet. Dette omfatter både individets forhold til sin gud og alle mellommenneskelige relasjoner. Intet er «privat», det vil si utenfor den religiøse reguleringens domene.

Det er denne formen for totalitær tilnærming som kan gjøre religioner til systemer med klare paralleller til de moderne totalitære politiske ideologiene. På den ene siden vil statsmaktens, og på den andre siden de religiøse institusjonenes, innflytelse være altomfattende, uten rom for private eller nøytrale sfærer. For begge tilnærminger gjelder devisen: «Er du ikke med oss, er du mot oss».

Historisk er det den religiøse totalitarismen som har vært dominerende i kraft av religionenes gjennomgripende innflytelse på hele samfunnet.

Det ligger imidlertid et paradoks her. For selv om en religiøs altomfattende regulering av menneskelivet innebærer en totalitær tilnærming til både individ og samfunn, kan denne reguleringen (det vil si, reglene) likevel åpne for både individuell og kollektiv egenbestemmelse av atferd. Det er for eksempel ikke umulig å gi individet retten til å tolke hvordan han eller hun vil forholde seg til rituelle normer (påbud/forbud).

På samme måte kan også tolkningen av guds vilje forflyttes fra «kompetente» individer (prester, lærde og så videre) til et kollektiv, som for eksempel kan være hele folket. Dermed kan guds vilje også komme til uttrykk gjennom folkeviljen slik denne uttrykkes i valg og i beslutninger (lovgivning) i folkevalgte forsamlinger.

Den troende har dermed både en totalitær og demokratisk tilnærming til hvordan livet bør reguleres. Logisk inkonsistent, men psykologisk forenlig gjennom den individuelle holdningen til hvordan guddommens vilje uttrykkes.

Denne spenningen mellom religionens totalitære og «demokratiske» sider, er også et gjennomgående trekk i både kristendommen og islam som dominerende religioner på samfunns- og statsnivå, gjennom disse religionenes historie. Begge har forflyttet seg i demokratisk retning og tolkes i dag på måter som gir stadig større rom for sekulær lovgivning.

Denne utviklingen har ikke skjedd enkelt og rett fram. Det har vært og er strid om hvordan religionene skal forstås. Altfor mange ønsker det de oppfatter som trygghet i absolutter – i en guds vilje de ikke tror er tolket og formidlet av mennesker, men som framstår direkte og gir en total forordning av livet. En del forskere ser framveksten av fundamentalistiske grupper innenfor forskjellige religioner som uttrykk for en reaksjon på utviklingen av en demokratisk religionstolkning og samfunnsforståelse.

Islamismen vil av mange bli forstått som en entydig u- eller anti-demokratisk bevegelse, men den er for stor og mangfoldig til å begripes slik. Jo, islamismen er totalitær gjennom sin insistering på relevansen av guds vilje for samfunnet som helhet, men innenfor denne bevegelsen er det også mange individer og grupper som plasserer tolkningen av guds vilje i demokratiske institusjoner. Det syriske muslimske brorskapet var for eksempel tidlig ute med å identifisere guds vilje med folkeviljen. Og innenfor islamismen har de salafistiske hovedgruppene vært kvietistiske, dvs. apolitiske. De har ønsket å reformere samfunnet nedenfra, basert på frivillig endring av individene.

Skal vi forstå dagens store religioner i et overordnet perspektiv, i alle fall jødedom, kristendom og islam, må de også ses i lys av rådende politiske og sosiale strømninger. Religioner eksisterer ikke utelukkende i kraft av seg selv, men samspiller med, dvs. støtter eller protesterer mot, andre normkilder og politiske posisjoner. Derfor kan hele religioner – ikke bare de mest reaksjonære tolkninger – være totalitære, autoritære og demokratiske. På samme tid.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Haavar Simon Nilsen, Gro Steinsland og Gyrid Gunnes skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 6. juni 2016 kl. 09.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk