Klassekampen.no
Tirsdag 10. mai 2016
Øker ulikheten: Moderaterna, her ved partileder Anna Kinberg Batra, har foreslått lavere minstelønn. Foto: Maja Suslin, TT/NTB scanpix
Inntektsgapet i Sverige øker i rekordfart. Politikernes løsning er å senke de laveste lønnene.
Økosystemet

Jeg har en vanlig arbeiderlønn og tjener 15.000 kroner etter skatt. Slik ser mine utgifter ut: 15 prosent av lønnen går til husleie og strøm. 20 prosent går til mat til meg og sønnen min. 10 prosent går til busskort, innboforsikring og medlemskap i fagforening og a-kasse. Da er det 20 prosent – om lag 3000 kroner – igjen til andre utgifter, som klær, leker, underholdninger, reiser, innredning, uforutsette hendelser, innredning og så videre.

Det innebærer en stadig uro. For hvis jeg må gå til tannlegen, eller hvis jeg må sykemelde meg og mister inntekt, hvis jeg må kjøpe en ny mobil eller et par nye briller, hvis sønnen min trenger noe jeg ikke har tenkt på, så får jeg problemer. På jobben låner vi ofte av hverandre. En arbeidskollega kaller det for «økosystemet». To hundre kroner her og en tusenlapp der. Det er nødvendig for at livet skal gå videre.

Den siste rapporten fra OECD viser at kløften mellom rike og fattige i industrilandene er den største på 30 år, og at Sverige er det landet der inntektsforskjellene har økt mest. Stadig flere arbeidere har lave lønninger og må jobbe deltid eller hoppe mellom oppdrag. (Selv har jeg 80 prosent stilling etter 14 års ansettelse. Av fire tusen ansatte i kjeden må majoriteten jobbe deltid.) Samtidig har de høyeste lønningene blitt høyere og bonuser og andre fordeler blitt mer sjenerøse.

Inntektskløften har økt drastisk. Hva betyr det konkret? Det betyr at en svensk administ­rerende direktør tjener 60 ganger så mye som en hjelpepleier. Det betyr at den gjennomsnittlige funksjonæren får 11.000 kroner mer i måneden enn den gjennomsnittlige arbeideren. Det betyr at 1,3 millioner svensker tjener under 60 prosent av medianinntekten. Men det sier egentlig ingenting. En tusenlapp har jo ulik verdi for den som har god råd og den som mangler det mest nødvendige.

Pengemangel fører til stress, det forkorter også mange liv. Det fører til angst og uro, og det fører til at folk må bo og leve på en måte som de ikke trives med. Mange må ha flere jobber. Færre våger å organisere seg og protestere mot dårlige vilkår når de er akutt avhengige av hver eneste krone. Aftonbladets Åsa Linderborg minnet oss nylig på noen andre konsekvenser av lave lønninger, noe som sjelden nevnes: Barn i lavinntektshjem er ofte stresset og har dårligere skoleresultater, noe som lett fører til at de blir låst til jobber med lav inntekt. Lave lønninger tvinger folk til å bo sammen av økonomiske årsaker, selv om de egentlig ikke vil det. Lave lønninger er krenkende, fornedrende og fører til at store deler av befolkningen går rundt med skamfølelser. Lave lønninger forpester atmosfæren og øker motsetningene, særlig blant oss som konkurrerer om jobbene. Arbeiderklassen splittes og innvandringsfiendtligheten øker.

Inntektskløften i Sverige øker i rekordfart. Hva vil politikerne gjøre med det? De borgerlige partiene er enige: De laveste lønningen skal senkes. Folkpartiet vil gjøre det gjennom beslutninger i riksdagen. Moderaterna vil innføre en ny lov om en ansettelsesform der den ansatte skal jobbe 100 prosent og få betalt for 75 prosent, for å «lære seg jobben på jobben».

En rapport fra LO viser at en stor del av arbeiderne i lavlønnsyrkene tjener omtrent like mye som bransjens minstelønn. En senkning av minstelønna vil dermed innebære lavere inntekt for en stor gruppe arbeidere, og forskning viser at vi andre lett dras med nedover på sikt. Hvor lave de nye lønnene egentlig skal bli, er det av forståelige grunner ingen politiker som har sagt noe om. Er det anstendig at en heltidsarbeidende person i et slitsomt yrke skal tjene 16.000 kroner i måneden før skatt? 14.000? Hvor går grensen?

Diskusjonen om lavere lønninger blir bare rimelig hvis den abstraheres til tall og floskler. De borgerlige bruker samtidens billigste retoriske triks: De skylder på innvandrerne. Minstelønna til hele yrkesgrupper skal presses ned for å «senke tersklene» slik at flere flyktninger skal komme i arbeid. Det kan høres logisk ut. Hvis det er billigere å ansette, burde flere få jobb. Dessverre finnes det ikke noe vitenskapelig belegg for den teorien. Dessuten finnes det allerede flere handlingsplaner som gjør det billigere å ansette nettopp nyankomne via såkalte startjobber og førstegangsjobber.

Nå må vi si det som det er. Næringslivet og de borgerlige driver en særlig aktiv og skamløs klassekamp. Det fyrer opp under motsetningene og tar trygghet og frihet fra oss som allerede har lite. Også vi må kjempe for interessene våre.

Apropos økosystemet: I vinter snakket vi sammen på jobben. Gjennom klubben krevde vi tusen kroner ekstra i månedslønn for alle medlemmene. Vi har protestert og streiket flere ganger i forbindelse med andre spørsmål, og det bidro nok til at vi fikk gehør for kravet. Ingen av oss har noensinne fått en så stor lønnsøkning. Det bør mane til ettertanke.

emil.boss@sac.se

Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 27. mai 2016 kl. 14.41

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk