Klassekampen.no
Onsdag 4. mai 2016
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det er ikke nok å tette skattehull i lovverket. Vi må skjære igjennom.
Åpenhet er nøkkelen

Hver gang verden får skatteparadissjokk – og det skjer med jevne mellomrom – oppstår et momentum for politisk endring som må utnyttes. Det siste sjokket i rekka er av et slikt omfang at det gir håp om gjennomslag av reell betydning. Det er ikke hver dag USAs president uttaler seg om en datalekkasje. Og selv om representanter for partier på høyre fløy fortsatt tar forbehold om at registrering i skatteparadiser kan være en effektiv og helt legal måte å organisere et selskap på, tar det seg ikke lenger ut med åpne hyllester av skatteparadiser av den typen Gjermund Hagesæter (Frp) presterte for noen år tilbake.

Europeisk banksekretesse er snart en saga blott med avtalene om automatisk informasjonsutveksling som trer i kraft fra neste år, og skatteparadisene er utsatt for et stadig sterkere press om å tilpasse seg internasjonale standarder for finansiell åpenhet. Folk som har jobbet med problematikken i årevis opplever at forslag som alltid har blitt sett på som ytterliggående i kampen mot skatteparadiser, nå er gjenstand for seriøs diskusjon både på Stortinget og i andre parlamenter over hele verden.

Det er betegnende at det er OECD – en organisasjon bestående av verdens rikeste og mest utviklede økonomier – som har tatt ledertrøya i det internasjonale arbeidet mot kapitalflukt og skatteparadiser. I det ligger en solid erkjennelse av at skatteparadisene ikke bare legger til rette for illegale pengestrømmer ut av utviklingsland, slik vi alltid har visst. Skatteparadisene undergraver fundamentalt vår evne til å finansiere velferdsstatene, de muliggjør storstilt kriminalitet og de ødelegger sunne markeder med like konkurransevilkår. Han som eier kaffesjappa på hjørnet er sjanseløs når Starbucks, som bruker sin internasjonale struktur til å planlegge seg ut av skatteregninga, etablerer seg på hjørnet ved siden av. Det er heller ikke enkelt å overbevise alle landets lønnsmottakere om at det er riktig at de skal bidra så det merkes over skatteseddelen, når skatt blir en frivillig botsøvelse for de største økonomiske aktørene.

Som politikere kan vi bruke mye tid og krefter på å diskutere hvordan vi skal tette smutthull i skattelovgivningen. Det gjør vi også. For eksempel har det blitt vanskeligere å bruke gjeld som en metode for å redusere skattbart overskudd. Men min viktigste erkjennelse er at vi aldri vinner kampen mot skatteunndragelse og aggressiv skatteplanlegging ved å løpe etter skatteplanleggerne og flytte kommaer i loven.

Kreativiteten er enorm. De finansielle instrumentene blir stadig mer avanserte. Når det kombineres med kart over organiseringen av et konsern som kan fylle en hel vegg, sier det seg selv at det blir nærmest umulig for en saksbehandler i Skatteetaten å trenge igjennom materien og avgjøre hvilke transaksjoner som utløser skatteplikt.

Åpenhet i kombinasjon med gjennomskjæring kan ta oss langt på vei. Gjennomskjæring er allerede brukt i Norge og blir snart lovfestet, etter forslag fra Scheel-utvalget. Kort fortalt innebærer det at et skattearrangement som er innenfor lovens bokstav allikevel kan utløse skatteplikt hvis det bryter med lovens intensjon. Og lovens intensjon er at de pengene du tjener i Norge skal beskattes i Norge, enten du heter Google eller Ola Nordmann. Vet vi i tillegg hvor pengene er, hvor mye penger det er snakk om og hvorfor pengene har flyttet rundt, gjør det aggressiv skatteplanlegging langt vanskeligere. Derfor er det så viktig at vi – i tillegg til å bekjempe skatteparadiser internasjonalt – går foran i arbeidet med økt finansiell åpenhet her hjemme. Skattedirektøren har bedt om utvidet opplysningsplikt slik at selskaper må oppgi ikke bare at de har flyttet penger, men hvorfor de har gjort det. Finnes det ingen forretningsmessig begrunnelse, er hensikten åpenbart å unngå skatt.

Dessuten må vi begynne å snakke om tilretteleggernes rolle. Er det for eksempel riktig at den skatterådgivningen som skjer på advokatkontorene skal ha samfunnets beskyttelse gjennom advokaters taushetsplikt? Som ettertrykkelig demonstrert gjennom Panama Papers – tilretteleggernes rolle er avgjørende for at penger skal kunne unndras beskatning, og derfor er det på tide at vi diskuterer hvor mye hemmelighold de kan få omgi seg med.

marianne.marthinsen@stortinget.no

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 18. mai 2016 kl. 11.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk