Klassekampen.no
Mandag 2. mai 2016
Når skal venstresida vise at de også er mennesker?
Ikke drit deg ut
Bakkekontakt: Bedre i Frp.

«Hei … Du, den sekken din. Jeg tror den drar opp skjørtet ditt litt … bak.» Jeg snur meg og ser rett inn i et steinansikt fra Påskeøya. Hun ser brydd ut. «Oj, takk!», ler jeg – hehehe, og drar ned skjørtet. Men kvinnen med brillene ser bekymret ut. Dette var ikke bra. Jeg har driti meg ut. Rett og slett. Foran hvem vet hvor mange som fikk se litt go’ røv. Men den bekymrede damen skulle bare visst hvor mange ganger det har skjedd før. Legg til at jeg liker å gå i rød strømpebukse, og du kan herved bare kalle meg rødstrømpeversjonen av Prima Vera.

En gang, på ei uke, presterte jeg å bli klemt i bussdør, bli spydd på – og på toppen av det hele skulle jeg selge bonger via løsmynt på Norwegian Wood, foran utålmodige festivalgjengere, med én forbanna venstre hånd, mens den høyre med to klemte fingre i fatle var så høyt over hjertet at det så ut som jeg klødde meg på halsen med to svidde grillpølser. Sjarmerende, much?

Jeg kan trekke frem en til fra arkivet i min utdrita karriere, nå som jeg har svart belte i å være idiot: Under et utvekslingsår i England på videregående, møtte jeg på to hvite fyrer på en pub som sa de var fra Sør-Afrika. Jeg fnyste og tenkte «de lurer ikke meg!».«Yeah, you look really brown», sa jeg med «sjarmerende» sarkastisk mine, i et sånt tonefall som nordmenn er så gode på og som ingen utlendinger tar, og med dertil hørende bevegelser med hendene i sirkler foran fjeset, som for å signalisere hudfarge, hvorpå de to så på meg som om jeg gikk på syre. For ingen hvite er oppvokst i Sør-Afrika, aight. Eh.

Heldigvis var jeg ikke i Norge, og ingen trengte vite noe. Det samme skulle jeg tenke om et par flere hendelser det året. What happens in Bournemouth, stays in Bournemouth.

Tilbake til hun med brillene, hun som var så bekymret for hvor mye jeg hadde driti meg ut.

Jeg har hatt så mye angst for hva andre kan ha tenkt om meg, at et moralpoliti som skal fortelle meg hva jeg burde tenke gir en slags motsatt effekt. Utallige ydmykende hendelser à la Klodrik møter Bridget Jones, har gjort at jeg har gitt opp hele prosjektet om å prøve å se ut som jeg har noen som helst verdighet. Jeg er nå meg selv «100 prosent», noe som innebærer å gå på snørra på ukentlig basis. Det er noe jeg har forsonet meg med.

Og noen ganger lurer jeg på om også medier som blåser opp saker om politikere i ostepop-liknende flytedrakt i Middelhavet, eller en merkelig journalist som har bestemt seg for å bruke ordet «svarting» i en tekst om Beyoncés siste album på sin blogg – har nøyaktig samme moralske effekt: Nemlig ingen.

Hvis du vet at du driter deg ut på ukentlig basis uansett, hvorfor bruke tid på å forsøke å unnskylde deg selv? Frp er trolig partiet med norgesrekord i å si og gjøre ting mange av oss liker å le av. De ser ikke ut til å forsøke å skjule at de gjør som de gjør – og ingen skal si de ikke er autentiske, heller. Å dumme seg ut og få andre til å le, er også å ta samfunnsansvar.

Så når skal venstresida vise at de også er mennesker og skape litt baluba? Hvor er bakkekontakten og pølsene, folkens? Ække vits å leke deilig, alle lever jo på lånt tid.

ida.hestman@gmail.com

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Å dumme seg ut er også å ta samfunns- ansvar»

Artikkelen er oppdatert: 18. mai 2016 kl. 10.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk