Klassekampen.no
Onsdag 27. april 2016
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Tysklands eksportoverskudd kan ikke løses uten økonomisk kollaps i EU.
€ 257.000.000.000

«Tyske medier er alltid veldig ærlige og åpne. De rapporterer rett og slett upartisk det som er verdt å vite og de gjør sitt beste for å forklare borgerne kompliserte sammenhenger, slik at – som sannhetskommisjonen i Der Spiegel sier det i alle fall – verden kan bli et litt bedre sted.

Dette er fantastisk! Bare noen få ganger, når det ikke er noen vei utenom og fedrelandet står på spill, vil en tysk avis – eller egentlig alle tyske aviser og alle tyske media – bestemme seg for å skjule noe. Journalistene vil se seg dypt inn i sjelen før de til slutt bestemmer seg for ikke å bry leserne med noe som rett og slett er for ubehagelig.

Overskuddet på den tyske driftsbalansen med utlandet er et slikt plagsomt tema. Det er ubehagelig fordi vi er klar over at vi opprører halve verden med det samtidig som vi ikke klarer å finne gode forsvarsargumenter for oss selv. Overskuddet nekter å forsvinne. Isteden blir det bare verre. Så la oss glemme det, la oss lukke øyne, ører og munn».

Det lange sitatet overfor er fra den tyske økonomen Heiner Flassbeck, skrevet i fortvilelse over fjorårets enorme overskudd på Tysklands driftsbalanse. Det viser at når ting blir for ille og ingen vil se problemet kan sarkasme synes som en siste utvei for å få folk til å høre. Økonomen Thorstein Veblen var mester i denne sjangeren. Jeg kjenner Flassbeck som en dyktig tidligere sjeføkonom i UNCTAD. Han er en mann som kan fattigdom, og nå ser han hvordan hans eget fedreland skaper fattigdom i EUs periferi. Fjorårets massive overskudd på driftsbalansen på 257 milliarder euro representerte en økning på 40 milliarder euro fra 2014. Overskuddet er et stort tall: omtrent 8,5 prosent av Tysklands bruttonasjonalprodukt.

Euroens rolle begynner å ligne gullstandarden på 1930-tallet: Den er ikke i stand til å håndtere nødvendige justeringer. En stund så valutaproblemene mellom EU-landene ut til å forsvinne da euroen kom. På litt sikt ble de isteden erstattet av gjeldsproblemer. Penger fløt mellom EU-landene som de tidligere hadde gjort innen hvert enkelt land, det så vakkert ut. Gikk man imidlertid kapitalflyten nærmere etter i sømmene viste det seg at pengestrømmene til Nord-Europa gikk til produktive formål, mens pengestrømmene til Syd-Europa gikk mye til eiendomsinvesteringer og forbruk. Forsøket på utjevning mellom EU-landene, som på overflaten så bra ut, gjorde bare ting verre. Svake land ble ytterligere svekket.

I denne perioden klarte Tyskland å holde lønningene nede og fikk enorme eksportoverskudd. Tyske eksportoverskudd var ikke noe nytt, men de var alltid blitt løst gjennom at den tyske marken ble tvunget til å revaluere slik at landets eksport ble mindre konkurransedyktig i forhold til resten av verden. I tillegg devaluerte de minst konkurransedyktige landene som Hellas, Portugal, og Italia. Finmekanikken i disse valutajusteringene sørget for at supereffektive Tyskland ikke knuste produksjonsøkonomien i resten av Europa. Produksjon og velferd ble spredd.

Tysklands enorme overskudd overfor utlandet kan reduseres ved å øke lønningene eller ved å investere i ny infrastruktur, eller EU kunne – som Keynes anbefalte – innføre en internasjonal skatt på store handelsoverskudd. Men dette skjer ikke. Traumet fra inflasjonstiden etter 1. Verdenskrig sitter fremdeles i den tyske folkesjelen og gir seg utslag i en hang til oversparing og underforbruk.

Siden land som ikke er «konkurransedyktige» ikke lenger kan devaluere og gjeld som ikke kan betales ikke blir ettergitt, må justeringene skje gjennom at EUs lønninger utenfor Tyskland må reduseres. I prinsippet må reduksjonen i lønn og levestandard være større i de landene som har mest behov for devaluering, det vil si de som er verst stillet. Flassbeck hevder med rette at de lønnsreduksjonene for eksempel Italia står foran for å løse dette problemet er så enorme at det utvilsomt vil skape total økonomisk kollaps.

Hadde Keynes vært her i dag hadde han sett at den eneste løsningen på EUs problem er å avskrive gjeld som ikke kan betales og å øke etterspørselen samtidig som både det sterkeste landet (Tyskland) og de fattigste landene forlater euroen. På lang sikt vil Tyskland måtte betale gjennom revaluering og tap av markeder, men på kort sikt vil ingen, hverken politisk eller ideologisk, innrømme dette. EU er låst inne i en slags økonomisk selvmordspakt.

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 4. mai 2016 kl. 12.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk