Klassekampen.no
Tirsdag 26. april 2016
Lang dags ferd: Lange og slitsomme arbeidsdager og lite mulighet til avspasering er normen i store deler av helsevesenet. skriver Gro Lillebø. Foto: tore meek, NTB scanpix
Arbeidsvilkårene i helsesektoren går ut over helsen til både pasienter og arbeidstakere.
Helseskadelig helsehjelp

Et sted i Norge en ettermiddag rundt klokka 15 holder en hjemmesykepleier i kommunehelsetjenesten på med å avslutte et pasientbesøk. På vei ut døren oppdager hun at pasienten får et illebefinnende. Hun reagerer kjapt, ser an situasjonen litt og vurderer det slik at hun har tid til å ringe arbeidsgiver for å informere. På telefonen forklarer hun behovet, og sier at hun nok må gå litt overtid. Det er ingen der til å overta, og kollegaen er et stykke unna.

Arbeidsgiver svarer at overtidsbetaling, det får hun ikke. Timene må skrives til avspasering.

Avspasering? Greit nok, vil mange tenke. Men sykepleieren vet veldig godt at mange steder i helsevesenet, hennes egen arbeidsplass inkludert, er realiteten at avspaseringstimer sjelden eller aldri kan gis. Dersom de gis, er det gjerne etter ad hoc-avgjørelser midt i uka etter klokka 13, når det passer for arbeidsgiver. Det vil si at avspaseringstiden verken kan planlegges eller brukes til noe nyttig. Tidlig fredagsfri og ovale helger er definitivt ikke en del av en sykepleiers mulighetsrom. I praksis er dermed avspaseringstimer verdiløse. De bidrar ikke til opprettholdelse av velferd. De kompenserer ikke for lange og slitsomme arbeidsdager. De får bare et timeregnskap til å gå opp. Da ser det fint ut på papiret.

Sykepleieren ble satt i en teoretisk skvis: Redde situasjonen gratis, eller forlate pasienten fordi arbeidsdagen er over? Teoretisk skvis, fordi ingen forlater en pasient som trenger hjelp. Hun ble, selvsagt.

Det er mange lignende fortellinger der ute. De handler om sykepleiere som går hjem fra jobb uten å ha rukket alt de burde ha rukket. De handler om tidspress og stoppeklokker og gratis overtidsarbeid. Arbeids­givere finregner på hvor mange minutter det tar å måle blod­sukker, legge dosett, gi dagens medisiner, hjelpe med støttestrømper, dobesøk eller dusj, eller utføre et sårskift. Under besøket kan sykepleieren oppdage at pasienten har nyoppståtte plager, er lei seg og trenger noen å prate med eller behøver ekstra bistand til måltidet. Da er vissheten der om at en prioritering går ut over en annen pasients tilmålte tid. Hva velger du da?

I forrige uke kunne vi på nrk.no lese om en nyutdannet sykepleier som møtte veggen etter et halvt år i arbeid. Stress, angst og tidspress gjorde det uutholdelig. Hun kunne fortelle om oppgaver hun ikke rakk, om manglende tid til matpauser og om folk som gråt på jobb.

Det er trist lesning. Dessverre er det ikke overraskende, og vi har hørt det før. Men det er lov å spørre: Er det på denne måten vi skal sørge for et helsevesen som er helsefremmende både for pasienter og ansatte, der ansattes kompetanse og vurderingsevne verdsettes og bidrar til god helse hos alle parter? Det er ikke noen nyhet at sykepleiere i kommunehelsetjenesten er presset. At de må forlate pasienter som trenger en samtalepartner. At tiden de har til nødvendige observasjoner, må nedprioriteres for å rekke alt. Likevel blir politikere «sjokkert» når sykefraværet er høyt. Vel, vi sykepleiere blir ikke det.

Forskning viser at negativt stress utgjør en betydelig risikofaktor for sykefravær i arbeidslivet. Å ikke være à jour, hele tiden å henge bakpå, ikke ha tid til å fullføre arbeidsoppgaver – alle disse faktorene bidrar til en stressituasjon som fører til slitenhet og i verste fall utbrenthet og sykdom. Arbeidstilsynet har utarbeidet en stress-sjekkliste der blant annet tidsmangel, muligheter til å påvirke egen arbeidssituasjon og manglende lydhørhet hos arbeidsgiver er nevnt som negative stress-faktorer. Dette er svært utbredte problemstillinger blant sykepleiere i kommunene. Rapportene viser at samhandlingsreformen har ført til en forverring. Enda flere arbeidsoppgaver – uten økte ressurser.

Negativt stress kan også forverre eksisterende fysiske plager, og øke risiko for psykiske plager. Denne risikoen vedvarer i mange år, også etter at stresset er opphørt. Vi snakker altså om en ikke ubetydelig helserisiko. Og det i en bransje som mer enn noen annen trenger stabil arbeidskraft.

Det er svært gledelig å registrere at søkningen til sykepleierutdanningen på landsbasis øker med rundt 20 prosent. Behovet for sykepleiere er stort, og økende. Men det er også her våre ledere på alle nivåer og helt inn i regjeringskontorene har en utfordring: Å skape og opprettholde et helsevesen hvor gode lønns- og arbeidsvilkår sikres, slik at sykepleierne også blir værende i jobb. I dag er snitt­alderen for å forsvinne ut av yrket rundt 56–57 år. Stoppe­klokkene må bort, og arbeidstidsutvalgets innstilling skrotes. Dere rekrutterer ikke ved å brutalisere.

Sykepleierløftet med pasientfokusert bemanningsnorm, kompetanseheving og lønnsløft må realiseres. Målet må være å sikre sykepleiere gode arbeidstidsordninger, arbeidsplasser med tilstrekkelig bemanning og ivaretakelse av det viktige partssamarbeidet i arbeidslivet. Da slipper vi kanskje at 26-åringer må kaste inn håndkleet og bli en del av frafallsstatistikken.

gro.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 4. mai 2016 kl. 12.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk