Klassekampen.no
Mandag 25. april 2016
Ekstravagant: Kabaret.
En uformell kabaret-anmeldelse direkte fra Sørøst-Asia.
Thai extravaganza

Det er en markant eim av forventning i luften, slik det gjerne er når mange mennesker er samlet for å oppleve noe spesielt i fellesskap. Midt i en horde av kinesiske turister står jeg (den eneste på området med blondt hår) utenfor en mer eller mindre (og her vil jeg legge vekt på mindre) vellykket replika av Colosseum.

Der inne skal vi hvert øyeblikk få oppleve en kabaret som på nettsida blir omtalt som en «Kaledioscopix extravaganza». På folkemunne er dette kjent som det beste ladyboys-showet i Pattaya – enkelte hevder også i hele Thailand. Et knippe av artistene står allerede utenfor og viser frem sine overdådige kjoler og ditto bryster, og poserer velvillig (mot betaling) sammen med alle som ønsker å sikre seg et selfieminne. Det ser ikke ut til å være spart på noe i verken kosmetikk-, fjær- eller gullglitterbudsjettet på denne forestillingen, og forventningene er følgelig skyhøye når bjellene ringer inn (no pun intended) og hen som står nærmest inngangsdøra (no hun intended) geleider publikumsmassen inn i salen.

Allerede i løpet av første vers av første nummer blir to ting klinkende klart: Dette er 100 prosent playback. Og artistene på scenen har 0 prosent ambisjoner om å mime troverdig til teksten. Men så raskt man legger denne lille skuffelsen bak seg, er det fullt mulig å nyte showet som sådan.

Scenen byr på et helproft lyd- og lysanlegg, som ikke står tilbake for det man kan finne på russebusser på vestkanten hjemme i Oslo. At lydmannen (eventuelt lydladyboyen) er tunghørt, legger ingen demper på stemningen, og definitivt ingen demper på volumet, som er uhørt høyt. Likevel ser det ut til at flere av artistene sliter med å holde takten, og mange havner bakpå allerede tidlig i dansenumrene.

Dette ødelegger den visuelle opplevelsen en smule, for koreografen har definitivt hatt en idé om synkrone bevegelser. Det blir nesten så man mistenker, for å parafrasere Susanne Sundfør, at enkelte på scenen først og fremst er ladyboys – ikke artister.

Rent skuespillerteknisk er det også ting å pirke i. Da tenker jeg primært på disse usikre blikkene ut mot salen i tide og utide, slik man gjerne ser barn gjøre når de spiller juleforestillinger for foreldrene sine. Som elskverdig far kunne jeg nok latt dette passere, men som betalende kabaret-entusiast med vip-plasser, er jeg nødt til å gi trekk.

Hva kan jeg så si om selve handlingen? Ikke mye. Rett og slett fordi jeg ikke forstår noen ting. Men det trenger jeg heller ikke. For denne kabaretens sikre vinnerkort er verken plott, synkron dans eller ekte sang, men en ekstrem entusiasme jeg verken har sett før, eller på noen som helst måte kan vedkjenne meg, men som unektelig er imponerende.

Det gjør at jeg etter forestillingens kaleidoskopiske, og ikke minst ekstravagante, finalenummer sitter med en blanding av respekt og omtanke for de feminine og kry ansiktene som mottar en nokså lunken applaus fra den halvfulle salen. Ja, når jeg et kvarter senere står utenfor puben Titanic og tviholder på en livbøye av en thailandsk pils, slår jeg fast at dette utvilsomt er den forestillingen jeg har sett i løpet av det siste året som har fått meg til å føle mest. Ingen dårlig prestasjon.

oyvindvogt@gmail.com

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Hva kan jeg så si om selve handlingen? Ikke mye»

Artikkelen er oppdatert: 4. mai 2016 kl. 12.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk