Klassekampen.no
Mandag 25. april 2016
Slik står det skrevet: Snorre Sturlason forteller at Olav den hellige reiste opp Glomma og anla by i Sarpsborg. Det må vi ta med en klype salt, skriver Hans Jacob Orning. Her fra Olavsdager i 2013. foto: john erlandsen, flickr
Denne våren feirer Sarpsborg sitt tusenårsjubileum. Men stemmer det egentlig at byen ble grunnlagt av Olav den hellige i 1016?
Kongemyter
Storfint besøk: «Ragnvald Jarl og Astrid Kongsdatter kommer til Sarpsborg», illustrasjon til Olav den helliges saga. illustrasjon: halfdan egedius, 1899
Sarpsborg ble aldri et knutepunkt eller en storby. Men byen var kongenes festarena i hele middelalderen.

Denne våren feirer Sarpsborg at det er tusen år siden Olav Haraldsson, bedre kjent som Olav den hellige, reiste opp Glomma og anla by i Sarpsborg. Så kommer det uunngåelige spørsmålet: Men gjorde han da egentlig det?

Den som forteller dette er Snorre Sturlason, og det skjer 200 år senere. Siden den radikale sagakritikkens inntog for 100 år siden har det ikke vært gjengs å stole mye på kongesagaene, især ikke når de går langt tilbake i tid. Tønsberg, for eksempel, som ifølge Snorre skal være Norges eldste by grunnlagt av selveste Harald Hårfagre, har fått hard medfart av historikere og arkeologer, som ikke finner spor eldre enn 1100-tallet. Men det har ikke stanset folk fra Tønsberg fra å holde fast ved barnetroen, et bystyrevedtak har de endog på at de er Norges eldste by. Sarpsborg er ikke langt unna: Da jeg skulle bli tilsatt som leder for deres festival Olavsdagene i 2003 var det noen i styret som mente jeg burde avlegge troskapsed på at byen var grunnlagt av Olav den hellige i 1016.

Spor etter Hellig-Olav

Det er mange gode grunner til ikke å stole på Snorre i tilfellet Borgs grunnleggelse. Snorre var generelt opptatt av å forstørre kongenes innsats og av å skape en god fortelling. Mønsteret der Olav Tryggvason grunnla Nidaros (Trondheim), Olav Haraldsson Borg, Harald Hardråde Oslo og Olav Kyrre Bjørgvin (Bergen) er litt for godt til å være sant. Selv om mange av hendelsene i hans tid trolig er historiske, er helheten neppe det. Hvor mye av Borg blir det da igjen?

Olavs forsvarsborg

Likevel en del, vil jeg mene. For det første gir grunnleggelsen av Borg mening ut fra et større, strategisk perspektiv. Kong Olav hadde et komplisert forhold til svenskekongen. På den ene siden ønsket han en allianse med ham. På den andre siden var de to rivaler, og selv om Snorre gjør sitt beste for å framstille Olav som den største av de to, skinner det gjennom at svenskekongen nok ble oppfattet som en gjevere konge. Dermed var det viktig for Olav å sikre seg mot angrep fra den kanten. Borg passer godt til å ha vært anlagt som et forsvarsverk mot svenskene. Grensen mot Sverige (som den gang bestod av to ganske adskilte områder: Svealand og Götaland) var på ingen måte fastlagt. Der Olav satset på Borg, trakk Harald Hardråde grensen nord til Oslo, mens den senere ble liggende ved Elv (Göta elv), dagens Göteborg. Også danskekongen var involvert i maktkampen, han hadde fra gammelt av hevd på Viken (området rundt Oslofjorden).

Arkeologien støtter også Snorre på dette punktet. Snorre forteller at Olav lot bygge en borg (derav navnet) for å beskytte neset ut mot Sarpefossen, og at han innenfor det staket ut tomter og fikk bygd Mariakirke og kongsgård (Borregård). Det aller meste av denne middelalderbyen havnet dessverre i fossen i et gedigent jordskred i 1702. Men vollen ligger der fremdeles, og moderne geofysiske undersøkelser har bekreftet at det her er tale om Olavs borg.

En døgnflue?

Sarpsborg ble ingen viktig norsk by, selv ikke patriotiske særpinger kan si noe annet. Grunnene til det er mange. Den viktigste er sannsynligvis at grensen mot Sverige ble liggende lenger sør, ved Båhus, der det ble reist en stor festning mot slutten av høymiddelalderen. Sarpsborg ble dermed ikke noe grensepost. Da den ble det på 1500-tallet under svenskenes ekspansjon endte heller ikke det lykkelig: byen ble så totalt brent ned i 1567 at den ble flyttet til dagens Fredrikstad (som het Sarpsborg i noen år før kong Fredrik fikk behov for å få en by oppkalt etter seg).

På den andre siden lå Sarpsborg heller ikke sentralt nok til at den ble et knutepunkt, slik Oslo ble. Det sikreste tegnet på dette var at bispesetet ble lagt til Oslo og ikke Borg. Kirken var sin tids desidert viktigste urbaniseringsfaktor. Uten bispekirke var Borg fordømt til å bli en utpost. Borgen som byen hadde sitt navn etter ble raskt utidsmessig, på 1100-tallet ser det ut til at folk bodde like mye utenfor som innenfor vollen.

Gudenes boligstrøk?

Men løsriver vi byen fra Olav den hellige, vil vi se at den paradoksalt nok blir en eldre, mer robust og ikke minst mer interessant og levedyktig by.

Olav anla sin by som en grensepost mot svenskene, i tråd med hvordan vikingtidens byer ble anlagt. Danske Hedeby, Ribe og Kaupang lå alle i utkanten av danekongens rike. Grunnen var at byene først og fremst var anlagt som markedsplasser, der fremmede kjøpmenn solgte varer fra andre deler av verden. Av den grunn måtte de legges på steder der kjøpmenn turde legge til, med andre ord på steder der ikke én konge eller høvding var så sterk at han bare beslagla lasten. I disse emporiaene, som de er blitt kalt, foregikk handel mellom vilt fremmede parter, noe som i dag er en selvfølge, men som den gang var en ytterst risikabel affære. En forsker har til og med kalt dette opprinnelsen til «det europeiske miraklet».

Rett i nærheten av Borg ligger et eldre sentrum: Tune. Mens Borg kan regnes som en utpost, fungerte Tune som sentrum på mange områder. Tuneskipet er gravd opp her, her finner vi også Tunesteinen med den første navngitte nordmann i historien: Wodurid. Her finner vi også gårdene Alvim, Valaskjold og Yven, gårder som er nevnt som gudeboliger i Eddakvadet Grimnesmål (om kvadet er laget etter modell av Østfold eller vice versa er omstridt). Alvim–Alvheim kan også ha vært sentrum i et kongerike før Hårfagre. Harald selv sloss ifølge Snorre heftig mot Gandalv og sønnene hans i Vingulmork. Og vi finner store gravplasser her, og et sannsynlig tingsted.

Kongens gjestebud

Middelalderens byer var først og fremst støttepunkter for kirke og kongemakt, og mens kirken som nevnt ikke fikk særlig fotfeste i Borg, var kongene her. Før 1200-tallet, da institusjoner som hird, syslemenn, rettsvesen og militærstell vokste fram under kongelig ledelse, var kongedømmet først og fremst ensbetydende med kongens person og hans følge. Og kongene reiste rundt, uavlatelig. Før 1100 var det kongsgårdene de reiste mellom. Fra da av tok de i økende grad opphold i byene.

Kongen reiste med et følge av varierende størrelse og tok inn på steder der det var samlet inn mat. Å gi mat til kongen ble kalt «veizla». Gjestebudet kongen holdt ble også kalt «veizla». Det viser oss gjensidigheten i forholdet mellom kongen og bønder: bøndene gav veitsler som de så fortærte i veitsle.

Festarenaen

Slike veitsler var ikke private fester, men sin tids viktigste politiske arena. Allerede Tacitus forteller at germanerne traff sine beslutninger i lystige lag. Middelalderens kultur var basert på tillit og konsens. Det å spise og særlig drikke sammen var et tegn på at man var venner, og inntaket av alkohol og festens varighet sørget for å spleise folk ytterligere sammen.

Det var altså festen for den omreisende kongen som var sin tids fremste politiske og sosiale arena, før hoffet etter hvert gjorde den rangen stridig (hoffet var også en fest, men bare for spesielt inviterte). På fester ble saker løst og vennskap inngått, alt i en atmosfære av tillit og enighet.

Og Sarpsborg var en festarena gjennom hele middelalderen! Olav den hellige giftet seg der i 1019. Hundre år etter var det her Sigurd Jorsalfar og hans bror Øystein rivaliserte om Borghild fra Storedal. Enda hundre år senere var Håkon Sverresson på besøk i Varteig, med en kongssønn som resultat. Klarere kan ikke en vellykket fest oppsummeres: i et kongelig avkom.

Ja, selv etter at Borregård gikk ut av kongelig eie i 1302, skjedde det i form av et ekteskap: mellom kong Håkon 5s uekte datter og Havtore Jonsson, sin tids fremste norske stormann.

Sarpefossen lever videre

Sarpsborgs nedgang har blitt proklamert utallige ganger opp gjennom historien: etter Olav den helliges fall, etter at Borregård gikk ut av kongelig eie, da byen i 1567 ble flyttet til Fredrikstad, da de siste restene falt i fossen i 1702, eller da plankeadelen gikk konkurs tidlig på 1800-tallet.

Men Sarpsborg er ikke avhengig av den slags tilfeldigheter. Den desidert viktigste faktor bak byens overlevelse er fossen. Og den kan det alltid være bruk for. Olav anla en borg rundt den. Da byen var brent begynte danske lavadelsmenn å frakte tømmer ned fossen og anla store sagbruk. På slutten av 1800-tallet fant to utlendinger ut at fossen var glimrende for industriell virksomhet. Kellner-Partington, Borregaard fra 1918, er ved siden av Norsk Hydro Norges største industrielle eventyr. Nå går også dét mot slutten. Men det dukker nok opp noe nytt ved Sarpefossen. Som man sier der i traktene: Det årnær sæ.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 4. mai 2016 kl. 12.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk