Siden i høst, da den avholdte lederen Max Hole gikk av på grunn av sykdom, har verdens største plateselskap Universal foretatt en overhaling av sin globale struktur. Etter sigende for å få en flatere organisasjon og mer direkte kommandolinjer, er bra folk både lagt av og hentet inn. Pascal Nègre (sjef i Frankrike i snart 20 år) slutta brått i februar, og når slike bautaer plutselig ryker ut, er det på tide med litt ettertanke.
1988-93: A-ha-fan Sondre Lerche trekker fram perioden som viser bandets ambisiøse, men undervurderte kapasitet.
En egen sjanger
Sondre Lerche skriver om sin store kjærlighet til a-ha – hvis turné straks stopper i Oslo, Stavanger og Bergen.
Den musikalske forvandlingen a-ha gikk gjennom i løpet av de første åtte årene av sin diskografi, er ikke til å kimse av. Uten å yppe til slåsskamp eller å skulle sammenlikne epler og appelsiner, tør jeg påstå at ingen av datidens mer kritikerhyllede hjemlige band – for eksempel De fire store; DumDum, deLillos, Raga og Jokke – kan vise til noe i nærheten av samme eksplosive kreative og kunstneriske utvikling som a-ha i samme tidsrom. Og a-ha gjorde det mens de erobret verden og kjempet mot sin egen skygge og dødskysset «Take On Me».