Klassekampen.no
Tirsdag 19. april 2016
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Hans Rosling overvurderer tallenes forklaringskraft i sine blendende grafiske presentasjoner, skriver Morten Jerven.
Statistiske såpebobler

I en høst som var preget av flyktningkrise og undergangstanker, kom statistikkjendisen Hans Rosling med et oppløftende budskap: Det kommer til å gå bra. I flere korte videosnutter viste Rosling med kart og tall og statistikk at befolkningsveksten ikke var så mye å frykte. Antall flyktninger som søkte seg mot Europa var forsvinnende få, og det fødes ikke så mange i Afrika som det mange tror.

Videoene har spredd seg til mang en facebookfeed som ild i tørt gress. For dem som ikke har sett foredragene hans på nettet, vil Rosling by på sammendrag av historien og trender i menneskelig utvikling i all hovedsak basert på tall. Gjennom tall ordnet i historiske rekker og organisert etter land vil man se at barnedødeligheten går ned og at levealder går opp. Alt presentert i smekre bobler i forskjellige farger som danser langs x- og y-aksene.

Via Roslings medarbeidere ble jeg kjent med Gapminder – stiftelsen Rosling har opprettet for å gjøre økonomisk, samfunns- og miljømessig tallmateriale tilgjengelig og lett forståelig – da jeg nettopp hadde startet på min doktorgrad i økonomisk historie ved London School of Economics for nesten ti år siden. Jeg kjente ham da som ansvarlig for utviklingen av en fancy programvarepakke. Den svulstige visjonen Rosling formidlet den gang, var at utviklingstall var som notearkene til en symfonikonsert. Det var hans oppgave å lage musikken.

Og om Rosling ikke så seg selv som komponisten, så ønsker han garantert å agere som en dirigent, og han håper nok at lyden av verdens framskritt vil låte som musikk i dine ører. Det er ikke tysk senromantikk eller Strauss’ toner til «Also Sprach Zarathustra» vi skal høre i bakgrunnen – pompøst og med en nærliggende dramatisk avgrunn. Harmonien hos Rosling er lineær, framtidskuende og optimistisk. Vi befinner oss i opplysningstiden.

At det går oppover og framover, og at vi blir rikere og lever lenger, lar seg nesten ikke bestride. Rosling er ikke alene om å påpeke at alt går så mye bedre. Det er selvsagt sterk konkurranse om å være den som bringer de gode nyhetene. Jeg har tidligere i Klassekampen kritisert Rosling og andre som lener seg på lange tidsserier, for å hevde at verden blir bedre og bedre i snitt. I en reportasje med tittelen «The scientists with reasons to be cheerful» i november i fjor presenterte avisa The Guardian en rekke forskere som har slått seg opp i populærvitenskapen ved nettopp å bringe eksisterende tallserier inn i den offentlige debatten. Den individuelle tilnærmingen varierer, men hovedpoenget er at perspektivet i mediene er feil – man går fra katastrofe til katastrofe for å beskrive verden og mister derfor perspektivet som tilsier at i snitt går det bedre nå enn før.

Jeg er enig med Rosling i at det var viktig å få avlivet mytene om eksploderende befolkningsvekst, men måten dette presenteres på gir oss inntrykk av at vi vet mer enn vi faktisk gjør. En reflektert herremann som Rosling vil også vite, og noen ganger også vise, at det ikke går like bra for alle land, og at denne velstanden ikke er likt fordelt blant og særlig innenfor land. Men den generelle antakelsen at det går oppover og framover kan være en misforståelse av statistikk. Måler man noen fenomener er tidstrend noen ganger informativt, andre ganger komplett misledende.

Steven Pinker og andre med ham er opptatt av å fortelle verden at det i snitt dør færre i krig nå enn før. Det stemmer kanskje. Men å rapportere den trenden sier ingenting om risikoen for at ting går galt. Det finnes fenomener som man kan forvente at holder seg stabilt i sammenheng med andre fenomener – slik som at hvor mange som detter ned fra stigen når de maler huset, står i forhold til hvor mange som maler huset sitt selv. Hvor mange som vil dø i framtidens kriger, er mer komplekst. Matematikeren Nassim Nicholas Taleb har påpekt at denne misforståelsen er grunnleggende. Folk klarer ikke å skille mellom sannsynligheten for at noe går galt, og alvorligheten av utfallet hvis noe faktisk går galt.

Mitt ærend i dag er ikke statistiske misforståelser, men hvordan presentasjoner av en verden i tall gir oss en illusjon av at vi vet mer enn vi vet. Det misvisende inntrykket man får fra en presentasjon fra Rosling – eller om man laster ned et regneark fra Verdensbanken – er at vi vet alt om alle land, og at de kan rangeres fra fattig til rik eller ut fra enhver tellbar indikator man komme på.

Det som presenteres som harde, kalde fakta som gir oss klar beskjed om hvor ethvert land befinner seg på utviklingsbarometret, er langt mykere og mer basert på gjetning enn man skulle tro. En søndag ettermiddag i april i Abuja i Nigeria steg direktøren for det nasjonale statistiske byrået i Nigeria opp på podiet på Hilton Hotel og annonserte nye BNP-tall. Da han gikk ned fra podiet, hadde Nigerias BNP økt med 89 prosent, og BNP i Afrika sør for Sahara hadde økt med nesten 20 prosent.

I 2012 ble jeg spurt om hvor mye økonomisk aktivitet som manglet i de offisielle BNP-tallene fra Nigeria. Jeg gjettet da at det manglet omtrent 40 «Malawis» i det offisielle tallet. Det viste seg at jeg tok feil. Den tidligere uregistrerte delen av økonomien som nå er inkludert i de nye estimatene, tilsvarer 58 ganger BNP i Malawi.

Tre år tidligere skjedde det samme i Ghana. Nye BNP-estimater viste at Ghanas økonomi var nesten dobbelt så stor som tidligere beregnet. Dette var jo selvsagt gode nyheter. Men for dem som er interessert i å sammenligne Ghana i går med Ghana i dag, byr det på vanskeligheter.

At tallene gjør et plutselig byks på 89 prosent fra et år til et annet er urimelig. Man kan heller ikke akseptere hull eller brudd i tallserien. Det ville blitt et ustemt tramp i flygelet midt i informasjonssymfonien. I tilfellet Ghana ble jeg kontaktet av Gapminder. De ville ha svar på hvordan Verdensbanken og andre dataleverandører fylte dette informasjonshullet. Svaret er å finne i Verdensbankens datamanualer. Hvis det er a gap, altså et hull, i informasjonsmaterialet, bruker databasen det de kaller the data gap-filling method. Her er dataene skjønnsmessige – det vil si at når man mangler tall, kan man bruke snitt fra naboland, vurderinger fra landeksperter eller lene seg på matematiske modeller som beregner forholdstall fra andre tallfestede indikatorer.

En av Roslings samarbeidspartnere, som også var profilert i artikkelen i The Guardian, er Max Roser. Hans prosjekt holder seg ikke bare til å formidle internasjonale organisasjoners data, men bruker også alternative kilder. Via økonomene Sala-i-Martin og Pinkovskiy kunne han fortelle at fattigdommen i Afrika synker forter enn vi tror. I forskningsartikkelen viser de hvordan fattigdommen synker, også i land som Den demokratiske republikken Kongo. Tallmaterialet for den påstanden finnes ikke. Det foreligger ingen undersøkelser i det tallmaterialet forskerne har brukt, som sier noe om fattigdomstrender i Kongo. Forskerne har brukt tall fra Senegal, Tanzania, Ghana og andre land til å beregne forholdet mellom vekst og fattigdomsreduksjon i andre land, og så overført det til å gjelde for Kongo.

Om jeg noen gang blir invitert til Sverige for å holde foredrag om fattigdomstrender i Sverige, men starter med å fortelle at jeg ikke har tall for Sverige, og at jeg videre antar at fattigdommen i Sverige tilsvarer gjennomsnittet i Tyskland og Belgia, så håper jeg at jeg blir kasta på hue og ræva ut. At et slikt snitt kan passere som informasjon, sier mer om kunnskapsproduksjonens tilstand enn det informerer oss om forhold for fattige i Kongo.

Å kunne si noe om et sted man ikke vet noe om, er på samme tid blant fordelene og ulempene til de internasjonale databasene. Distansen mellom den observerte og observatøren har økt. Det er fullstendig mulig å ferdig­stille en doktorgrad om de økonomiske veksttapene i forbindelse med borgerkrig uten å ha satt sin fot i nærheten av de aktuelle landene. Tallene kan fritt lastes ned fra Washington og Uppsala.

Jeg vil ikke legge alt dette på skuldrene til Rosling. Han møter en økende etterspørsel etter informasjon han ikke egentlig har. Som politikere, forskere, journalister og samfunnsborgere er kildekritikk grunnleggende. Det betyr at vi må spørre hvem som gjorde observasjonen, og under hvilke omstendigheter observasjonen ble gjort.

Resultatet er som de som har jaget såpebobler, har erfart. Får man tak i dem, er det plutselig ingenting der. Tallene, om de finnes, gir ingen innsikt i seg selv. Årsakssammenhengene krever grundigere tenkning. Tallprofetene har presentert seg selv som en oversett gruppe som endelig kommer til orde. Etter min vurdering er det en større utfordring at vi i for stor grad lener oss på myke tall for å skape nye kunnskapsmyter.

mortenjerven@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. april 2016 kl. 13.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk