Klassekampen.no
Mandag 18. april 2016
Den internasjonale kritikken av norsk barnevern bør tas på alvor.
Bekymringsmelding

Sist lørdag ble det i flere land avholdt demonstrasjoner mot det norske barnevernet. Dette er andre gang ulike grupper har brukt sosiale medier for å organisere markeringer mot norsk barnevern.

Selve ordet barnevern har blitt et internasjonalt symbol for beskyttelse av barn. Hvordan vi i Norge gjør dette er for mange uforståelig. Man synes det er ubegripelig at et land kan ha myndighet til å frata foreldre omsorgen for barn, splitte dem og begrense samværet til 2–4 ganger i året på grunn av oppdragervold – uten mulighet for tilbakeføring. Dette oppfattes som maktmisbruk og inngrep i familiers private forhold, og har opprørt mange miljøer. Enkelte saker har fått internasjonale dimensjoner.

Et samfunn må selvsagt fungere. Myndighetene må utøve rimelig skjønn for å kunne utføre oppgavene de er satt til å gjøre. Menneskerettighetene setter imidlertid krav til de vurderingene som myndighetene gjør innen barneretten. Dersom det er vesentlige avvik mellom hvordan ting er besluttet gjort, og hva som faktisk blir gjort, kan det indikere at menneskerettigheter er blitt krenket.

Det er vanskelig å gi en konsis forklaring for hvorfor barnevernssaker så ofte gir store oppslag. Noe av problemet er den lovpålagte taushetsplikten barnevernet har, som begrenser innsyn for media og øvrige aktører. Hemmelighold medfører ofte mistillit. Det er vanskelig for media å utøve uavhengig systemkritikk mot et system som er lukket og beskyttet. Jeg tror dette også gjelder for politikere flest. Til tross for demonstrasjoner og massiv kritikk, er det få reaksjoner fra Stortinget.

I juni i fjor sendte 170 fagfolk, inkludert meg selv, en bekymringsmelding om barnevernet til barne- og familieministeren.

Vi skrev blant annet: «Situasjonen i norsk barnevern er dypt foruroligende. Som fagpersoner og ansvarlige samfunnsborgere føler vi et ansvar for å si klart og tydelig fra at en lang rekke barn – hvor mange vet ingen – med dagens system utsettes for grov uforstand og overgrep.

Som samfunn kan vi ikke lenger leve med denne situasjonen. Vi mener det er på tide å mobilisere et sterkere engasjement rundt utfordringene i norsk barnevern i samfunnsdebatten. Vi har alle et ansvar for at barn og familier ikke utsettes for uforstand, overgrep og menneskerettighetsbrudd fra et omsorgs- og beslutningsapparat som er etablert for å gi dem trygghet og omsorg.»

Bekymringsmeldingen pekte på manglende egenkontroll og oppfølging av vedtak, manglende objektivitet i fylkesnemnda, manglende kulturforståelse og begrensninger i rettshjelpsinstituttet, med som resultat at rettssikkerheten for både barn og voksne som i utgangspunktet har en svakere posisjon, trues. Meldingen fikk oppmerksomhet og skapte debatt. Initiativtakerne ble innkalt til et møte med ministeren og det ble et tillitsseminar i desember 2016. Siden har ikke mye skjedd.

Vi bør lytte til kritikken som har kommet i form av meldingen og demonstrasjonene mot barnevernet. Regjeringen bør ha en kanal for dialog med tillitspersoner i disse grupper. Utenriksdepartementet må kommunisere med andre lands myndigheter på samme måte som barneverntjenesten. UDs informasjonsarbeid fremstår nå som lite ydmyk, man latterliggjør kritikken for å være konspirasjonsteorier heller enn å forstå bakgrunnen.

Ja, Norge er verdens beste land for barn å vokse opp i, men vi må evne å endre de forhold som har ført til bekymringsmeldinger mot barnevernet. Etter flere år med kritikk må det være mulig å etablere en selvinnsikt som bidrar til en løsning av problemet.

acanorway@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 26. april 2016 kl. 13.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk