Klassekampen.no
Mandag 18. april 2016
Porten til helvete: Alle ombord!
Stille vann har dypest vrede.
Faen til sjøgang

Vi skal ta en rolig båttur. «Rolig»? Det er naturligvis en forsnakkelse. Kollektivtrafikken har sine egne regler, og litt hardt trengt stillhet er ikke blant dem.

For der er folk folk 110 prosent, og ømskinnede januser som meg, med øyne i bakhodet og alltid smertelig eller frustrerende klar over det som foregår omkring, har ingen plass. Hva hjelper det å ikke være fremmed for folkeskikk, når man er en fremmed i verden? Alt for ofte råker fascist-syklister meg i ryggen fordi jeg er den eneste åpenbart på hele jævla kloden som går på den riktige sida av veien. Så jeg er ikke Charlie, men som påsan Rimbaud, en annen.

Det var jeg også i går da jeg tok båten mellom Trondheim og mine barndomstrakter. Jeg satt som jeg pleier lukka i meg selv og leste, denne gangen «Ulysses» (hva tror du), da ei 60 år gammel dame plasserte seg rett bak meg. Senere tenkte jeg: Selvfølgelig bak meg. Hun var rund, dorsk og hadde offentlig sektor-sveis, men hva har det å si? Dette er overfladisk. Det er innsida som teller.

Og hva var hennes innside? En gedigen buse. En buse langt oppi bakhodet som hun dro på, litt etter litt (eller heller, mye etter mye), for så å gomle på den like hensynsløst som en hest. Og mens jeg innbitt prøvde å lese, til jeg blei bleik og hulkinna hengende i taus vrede, fortsatte hun å smatte på busen som om det var et saftig vingebein.

Dette går ikke! gyste jeg, slo igjen boka og sank dypere og dypere ned i setet, forkrøpla av min ensomme folkeskikk et sted mellom raseri og resignasjon. Det kunne ikke bli verre enn dette. Men joda. På neste stopp kom det ombord to Dahls-drikkende desperadoer med en nervøs og udisiplinert doberman på slep...

Hvor finner man vel fred før graven nå til dags? Verden er larmhalsa, og verre skal det bli. Selv skreik jeg meg ferdig her i livet da jeg som spebarn holdt på å krepere av brokk. Men de nye generasjonene som ales opp, får ikke en slik gagnlig oppvekst. De sendes inn i bresjen oppdratt etter Rousseaus læresetninger, og om det ikke blir wergelander ut av dem, så blir det iallfall et gogo gaga-helvete. I hitlerjugend-hår, Canada Goose og tunge, ustø føtter, løper de om kapp rundt stoler og bord. Man venter på det uunngåelige, at de skal falle og slå ut en tann. Og foreldrene deres med sine utbrente vietnam-blikk sitter der og stirrer tvers gjennom veggen og ut i kosmos, granskende sømmene i tilværelsen ut av en foreløpig bare aning om at den har rakna.

Hadde alle bare blitt karrierekvinner, ville vi ha sluppet babyer i det offentlige rom. Enn så lenge krafser jeg med tanken om å en vakker (altså rolig) dag strande på et bortgjemt småbruk. Der vil det være epletrær og fuglebrett og godmodige, lubne høns, og fjorden vil ligge blank og kremgul i fravær av vind; og mens jeg lager middag, vil katten komme bort til meg og ikke engang mjaue, bare male; selv regnet vil falle uten lyd, som om enga ønska den velkommen. Ingen bymåker, ingen forkjøla drittunger og ingen dropspattende pensjonister – kun jeg og moralloven og lukta av ny sol.

roekkum@gmail.com

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Og hva var hennes innside? En gedigen buse»

Artikkelen er oppdatert: 26. april 2016 kl. 13.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk