Det vil være riktig å utvise samme grad av konsentrasjon i diskusjonene rundt minnesmerket på Utøya som vi har gjort i den øvrige bearbeidelsen av 22. juli.

Det var en fryktelig dag for snart fem år siden, da hverdagen vår gikk i stykker. Det offentlige rom var smadret, det interne rom lammet. Glassplinter og støv senket seg over byen, der vi gikk stille rundt avsperringene til regjeringskvartalet og møtte hverandres blikk for å få det bekreftet at vi alle var på bølgelengde; vi prøvde å skjønne hva som nettopp skjedde. Sjokket ville ikke slippe taket og marerittet hadde så vidt begynt. Noen jaktet på muslimer de første timene, ønsket å innføre dødsstraff litt senere om kvelden, og imploderte i ideologisk krise morgenen derpå.