Klassekampen.no
Tirsdag 12. april 2016
Må våkne: Politikerne ser ikke menneskene i krisa, skriver Ommund Stokka. Her er Siv Jensen og Erna Solberg på besøk på supply-skipet Skandi Vega i Bergen i februar. Foto: paul s. anybdsen, NTB scanpix
Hvordan fortelle ungene dine at de må flytte fra sine venner, fordi du har mistet jobben din?
Når krisa blir med hjem

Det finnes ingenting romantisk med arbeidsledighet. Det finnes ingen spenning i å miste jobben. Krisa i økonomien blir en personlig krise for dem som rammes, og det er våre medlemmer som står i frontlinja.

Hvordan forteller du små unger at de må flytte? Hvordan forteller du at de må flytte fra alle vennene og skolekameratene sine? Ikke fordi du har funnet et nytt spennende hus, nabolag eller eiendom du gleder deg til å flytte til. Ikke fordi du har lyst, men fordi du må. Fordi banken sier at du ikke lenger kan sitte på huset. Fordi du ikke lenger har jobb.

Det blir lange samtaler med den du bor sammen med. Kjøkkenet blir reneste møterommet. Familieøkonomien blir gjenstand for harde forhandlinger og kutt. Oppsigelser er ikke krydder i kjærlighetslivet. Usikkerhet er ikke romantisk i virkeligheten.

Den justeringen man sier at trengs i norsk økonomi, betyr for altfor mange en personlig krise.

De tillitsvalgte innen oljeservice og boring har den tyngste jobben i fagbevegelsen akkurat nå. En tillitsvalgt pekte på møteboka si: «Se her, oppsigelsesmøter mandag, oppsigelsesmøter tirsdag, oppsigelsesmøter onsdag. Neste uke er det akkurat likt.» Masseoppsigelser er ikke lenger et fremmed begrep, det er hverdagen.

Jo da, oppsigelser er vanskelig for personalfolka også. Det er bare psykopater som nyter den makta det gir å si opp folk. De fleste synes det er tungt. For tillitsvalgte er det helt spesielt. Du må ha oppsigelsesmøter med folk du har hatt røykepauser med. Arbeidskamerater du har tulla med, jobba overtid med og klagd sammen med. De du har stått på en jobb sammen med der det har gått til helvete, men så fikset dere det sammen. Svette, men glade for at hjula går rundt igjen. Det er møter med dem som gjerne kjenner deg på et vis resten av vennene dine ikke gjør. Du hater å innrømme det, men det er folk du er blitt veldig glad i. Du bryr deg. Det er de som nå må hjem og ha oppsigelsesmøte med kona si.

Det er et nytt alvor blant de tillitsvalgte i Industri Energi nå. Et alvor som setter seg i ryggmargen. Et alvor som vi ser særlig i boring og oljeservice. Akkurat nå er de tillitsvalgte mine helter.

I Norge er det nemlig lett å si opp folk. Det eneste de tillitsvalgte har å klamre seg til, er saklighet og ansiennitet. Det er de oppsagte som betaler prisen for bedriftenes fleksibilitet.

Under forhandlingene kommer arbeidsgiverne til å rope på enda mer fleksibilitet. Folk som tjener millioner, mener at vi tjener for mye. Vi bærer allerede kuttene hver dag. For ofte er oppsigelsene et resultat av at konsernledelsen peker på et land og sier «cut 400 jobs in Norway». Og så er nasjonal ledelse pent nødt til å gjøre det. De ansatte er fleksible. De ansatte strekker seg for å gjøre jobben til han som nå er vekk. Jobber overtid fordi den normale arbeidstida ikke strekker til.

En kamerat ringer fra Nordsjøen. De på skiftet vil ha ham som verneombud. Veldig bra fyr, som jeg ser opp til. En jeg ringer til om det er noe hjemme. Problemet, sier han, er at han bare får enkeltturer. Hans faste kontrakt er oppsagt. Han lurer på om det er lurt å bli verneombud når de bare kan kansellere neste tur Jeg blir svar skyldig.

Du hører politikere på radioen. Høyrefolk som sier at dette er en «smertefull, men nødvendig justering» av arbeidsmarkedet. Du tenker at du er ikke et marked. Miljøhippier som sier at dette er bra, at oljeindustrien kutter. Du tenker at de ikke har peiling, de har aldri gått i mine sko. Og så komikere som lager vitser om at dette har oljearbeiderne bare godt av. Det gjør vondt. Ungene dine synes ikke det er morsomt at mamma eller pappa mister jobben. De synes ikke det er gøy å flytte.

Forbannelsen blander seg med maktesløsheten. Nedgang og dårlige tider treffer alltid de på gulvet hardest. Noen tillitsvalgte begynner å trene for å ha overskudd til å takle dritten som treffer selskapet. Felles for de fleste er at det virker som om resten av Norge ikke ser hva som skjer. Ikke forstår hvilken storm av skit dette faktisk er.

Det er ingen politikere som ønsker å gjøre noe grunnleggende med problemet. Nemlig kreve politisk styring av oljebransjen. At staten faktisk bruker eiermakten de har i Norges største oljeselskap. Bransjen er som en flokk med troster på en telefonlinje. Lander en trost, lander alle. Piper den ene, piper snart alle. Bestemmer den ene seg for å fly, flyr alle. Vi krever at politikerne gjør noe med dette. Vi vet at olje og gass vil være en nødvendig del av verdens energimiks langt inn i fremtiden. Ingen utvinner den renere enn vi klarer på norsk sokkel. Det er vi stolte av. Men vi ønsker ikke at våre jobber, våre liv og vårt arbeid skal være det første som ryker når ledertrosten bestemmer seg for å fly.

Frem til politikerne våkner, kommer vi i fagforeningene til å være kompromissløse mot de kompromissløse. Saksøke hver eneste arbeidsgiver som driter i ansiennitet, og ikke gi oss i lønnsforhandlingene. Være konstruktive i hvordan bedriften kan organisere seg annerledes for å unngå oppsigelser.

I mellomtiden er det mange som må ha oppsigelsesmøte på kjøkkenet.

ommund.stokka@industrienergi.no

Artikkelen er oppdatert: 22. april 2016 kl. 11.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk