Klassekampen.no
Mandag 11. april 2016
Gryende mørke: Teaterstykket «Andre verdskrigen – natt i verda» er urovekkende aktuelt i dag, skriver Wencke Mühleisen. 8foto: det norske teatret
Vi kan ikke la vår fortvilelse over dagens politikk bli til likegyldighet.
Å skitne til hendene

Sist lørdag tumlet jeg klokken halv åtte om morgenen ut av Det Norske Teatret rett ut i osloregnet. Jeg hadde sett «Andre verdskrigen – natt i verda», skrevet av fire kjente dramatikere fra fire deler av Europa. Grunnen til at flere er opptatt av å aktualisere denne krigen, er selvsagt at ytterste høyre igjen er på fremmarsj i hele Europa – noe som for noen få år siden ville ha forekommet som et utenkelig skrekkscenario. Det er mye snakk om etnisk, nasjonal, europeisk kultur i front mot en felles fiende. Mot muslimer, mot mengden av flyktninger fra kriger Vesten deltar i, fra miljøkatastrofer og sult – der den europeiske statsmaktens viser sin voldelige avmakt.

Å trekke sammenligninger med mellomkrigstiden, den fremvoksende fascismen i Europa og nazismen i Tyskland på 1930-tallet, blir avvist som hitling, brunskvetting og vulgarisering av debatten. Da jeg i denne spalten skrev om hendelsene med seksuell trakassering og overgrep mot kvinner nyttårsaften i Köln fikk jeg noen eposter som nettopp beskyldte meg for brunskvetting. Jeg hadde vist hvordan debatten raskt skiftet fokus fra seksuell vold mot kvinner, og maskulinitetskulturer som har sexisme felles, til utøvernes etnisitet. Jeg pekte på hvordan sterke nynazistiske, høyrenasjonale og ekstreme krefter ble frisatt av denne hendelsen i Tyskland.

Det er flaut for meg å innrømme at jeg den siste tiden har registrert en vissen form for resignasjon hos meg selv i møte med den tilsynelatende uunngåeligheten av den ekstreme høyredreiningen, av en kraftig polarisert debatt der innlevelse blir latterliggjort og fremstilt som utilgivelig naivt eller en form for tyranni.

Midt i mine anstrøk til fatalisme ble jeg minnet om at det noen ganger, stikk i strid med tesen om brunskvetting, kan være fint å ta frem gamle bøker.

I året 2000, etter sin død, ble en bok av Sebastian Haffner offentliggjort: «Geschichte eines Deutschen. Die Erinnerungen 1914–1933», som vakte stor debatt. Haffner skrev sine erindringer, som handler om nazistenes vei til makten, i eksil i England i 1939. Da var han en 26 år gammel juriststudent. Denne bokas profeti om hvordan nazismen kom til å hjemsøke Tyskland er faktisk uhyggelig aktuell – og berører også mine, eller de privilegertes, hint av resignasjon. I 1939 spurte Haffner seg selv hvordan det har kunnet kommet så langt at knapt noen verget seg mot naziideologien. Hans kritikk gjelder ham selv og sitt eget miljø, de velutdannete, borgerlig-urbane med liberalt sinnelag, sånne som meg i dag, med andre ord.

En av de største farene Haffner beskriver er enkeltmenneskenes bortvending fra fellesskapet under naziideolgiens fremvekst. Tilbaketrekning fra fellesskap, utenom den lille familien, fra det politiske og fra offentligheten. Maksimeringen av enkeltindividets private lykke og private materialisme er også vår samtids saftigste gulrot, høyresidens sedativ av befolkningen. Men også Haffner realiserte snart at privatlivet ikke forble uberørt av de politiske hendelsene. En annen fare Haffner selvkritisk peker på er ønsket om rett og slett å ignorere det som bli oppfattet som udannet, vulgært og primitivt i naziideologien. Frykten for å bli korrumpert og smittet av «tonen» i høyrepopulisme og ekstremisme fører til akutt realitetstap. Jeg har selv, i møte med Frps og høyresidens populistiske retorikk, kjent på dragningen til en posisjon som han beskriver som «suveren, uforstyrret forakt». En beslektet fare kaller han «amusert bedrevitenhet» overfor den vulgære nazimobben.

Det avgjørende støtet, som fjernet all motstand blant den velutdannete liberale eliten, slik Haffner beskriver det, er «selvoppgivelsens vellyst» der tilbaketrekningen og den pessimistiske fortvilelsen over utviklingen slår over i slapp, masokistisk likegyldighet. Og så er det gjort. Helvete er løs. I 1933 trer hundretusener inn i nazipartiet – også sosialdemokrater, kommunister og arbeidere. Et kollektivt nervesammenbrudd.

Ja, jeg vet at konteksten i dag er en helt annen, tross høyreekstremismens fremmarsj i Europa. Forskjellen er fremfor alt at vi i dag vet – langt mer presist enn Haffner kunne på 1930-tallet – hva utbredelsen av reaksjonære og rasistiske ideologier kan føre til. Derfor, feminister og andre godtfolk: Ut i gatene, ut i de reelle og virtuelle fellesskapene! Nå gjelder det å skitne til hendene!

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kari Kristensen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 22. april 2016 kl. 10.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk