Klassekampen.no
Mandag 11. april 2016
Telefonkiosk: Ikke hva den engang var.
Ikke engang drapstrusler ringes inn fra telefonkiosken lenger.
Rør i hånd

Det finnes vel knapt et tristere scenario en en stakkars faen i en telefonkiosk, med et knippe replikker usagt og sin rolle utspilt. Rør i hånd, ytterligere ringeminutter til overs, som vanlig ved et veiskille. Kanskje bokstavelig talt geografisk plassert i et gatekryss. Det er et mildt sagt konsist sted å plassere en telefonkiosk. Crossroads, Rubicon, fork in the road. Men der er man jo alltid, egentlig.

– Men baby, vi var som...

– Jeg vil ikke høre hva du mener vi var som, svarer stemmen i den andre enden. Slik kan et avslag låte.

Trikkene går, slagget sildrer etter planen i rennestenen, rottene i ventilasjonssystemet bygger uforstyrret videre på redene sine, pendlende commuters haster sedvanlig forbi, klokka går vel både fremover og bakover avhengig av hvilken type klokke du har. Søk opp på internett uttrykk som beskriver at verden går videre.

Ingen bruker telefonkiosk lenger. Ikke engang til å ringe inn drapstrusler til politikere, sånt sender man per SMS fra eget nummer eller via face med profilbilde av seg sjøl og unga eller bikkja. Tenk å trekke hunden inn i slike ting. «Kan man ta hunden med seg inn i himmelen?» spurte den svenske trubaduren Hasse Andersson i 1982. Jeg er ikke sikker (det var ikke Andersson heller, men han hadde håpet), men du kan i hvert fall ta den med deg i en drapstrussel under fullt navn. Det er litt slemt mot bikkja, spør du meg.

Men man kan i hvert fall ta med seg håpet til en telefonkiosk. Sist jeg hørte noen snakke om telefonkiosk var da en dame på internett etterlyste om de fortsatt finnes. Hun trengte å ringe en fyr hun var interessert i, men ville ikke ta sjansen på å ringe fra eget nummer. Responsen fra internett var som forventet full av tyn, spott og lettvintheter. Spør du meg høres det scenariet hennes like deler merkelig og spennende ut, som er det kravet jeg pleier å stille til interessante ting. Men det er kanske ikke helt det den triste gjøken i gata, med den innøvde replikken og luten i ryggen, går og tenker mest på.

Hvor går man når det er ingen steder å gå og man ikke vil være der man er? Hvem ringer man når det ene nummeret man hadde lært seg utenat har lagt på? Da er det kanskje ikke så mye annet å gjøre enn å slå seg på koret til ventilasjonssystemrottene, kanskje pugge en god imitasjon av lyden av regnet i gata så man kan prøve å gå i ett med sine omgivelser til en forandring. Det sies at regnet er et godt sted å stå og grine også, og det må man jo i blant. Enkelte ganger oftere enn vanlig.

Man kan bli infrastruktur. Henge der i kiosken, ikke bare være en fyr i kiosken men BLI «fyren i kiosken», helt til kiosken legges ned og erstattes av et apparat for Uber-bestillinger eller en ambulerende pølseselger eller noe diger og ugly reklame som skjærer i øya og blinker og durer og fucker med nattesøvnen til folka i nærområdet.

– Men baby, vi var som stjerneskudd som møttes i nattemørket, som ugler som lo av og pekte på taxikøen... Slike ting kunne man sagt.

svein@spolmask.net

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Det sies at regnet er et godt sted å stå og grine også»

Artikkelen er oppdatert: 22. april 2016 kl. 10.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk