Klassekampen.no
Torsdag 7. april 2016
Hybris: Urhistorien i Det gamle testamente ender med at menneskene vil bygge et tårn som når til himmels. maleri: pieter bruegel d.e., 1563
Fremtiden som bibelsk utopi har gjennomsyret vår kulturhistorie. Hva nå?
Sivilisasjonsmyten

Det er kjølig vårvær med snøsmelting og spirende grønt. Mens Bjørnstjerne Bjørnson velger seg april, er det tid for å reflektere over religionenes opphavsmyter. Den sykliske tidsopplevelsen er nok den primære. Den lineære tidsoppfatningen, der tiden oppleves som en fremadskridende linje fra begynnelse til slutt, må ses som en revolusjon i sivilisasjonshistorien. Den har skapt fortid, nåtid og fremtid.

Det var fra persisk religion at den apokalyptiske litteraturen med de store tidsdimensjonene vant innpass i jødedommen og ble bestemmende for kristendommens verdensbilde. I Bibelens gamle og nye testamente er det nedfelt myter, hellige fortellinger, som tumler med de store tankene om menneskelivet spent mellom opphav og endetid.

Den jødiske urhistorien i Det gamle testamentets elleve første kapitler i 1. Mosebok rommer lån fra mytologiene i de gamle for-orientalske kulturene, sumerisk, babylonsk, kanaaneisk og hettitisk. Her kan vi spore kulturhistorie tilbake til de eldste sivilisasjonene, for eksempel Gilgamesh-eposet som handler om jakten på udødelighet.

I Det gamle testamentet skildres skapelsen av verden og menneskearten i myteform, sivilisasjonsbyggingen tegnes som en utvikling fra en opprinnelig sankertilværelse som går over i jordbruk og gjeterdrift, mens håndverk, kunst og krig utvikles. På hvert stadium i utviklingen gjør menneskene fatale feilgrep som skyldes hybris. Urhistorien ender med den første bydannelsen der menneskene vil bygge et gigantisk tårn som når til himmels. For å forhindre at Babels tårn blir virkeliggjort, må Gud splitte språkene i en babelsk forvirring.

Opprøret mot en guddommelig plan for tilværelsen skjedde allerede ved syndefallet, da slangen fristet Eva til å spise av den forbudte frukten i Kunnskapens tre og la Adam smake. Gud hadde også forbudt menneskeparet å spise av Livstreet som kunne gi evig liv. Nå jaget Gud urmenneskeparet ut av hagen med en forbannelse: Eva (liv) skulle føde sine barn med smerte, Adam (av jord) skulle slite for å skaffe mat av jorden. Myten var en forklaring på menneskenes livsvilkår.

Merkelig nok inneholder urhistorien to helt ulike skapelsesmyter. I den første starter det hele med svære vannmasser. Ut av vannkaoset skaper Gud verden og dyrene og til sist menneskene. Han skaper mann og kvinne i sitt bilde. Dette såkalte imago dei-motivet, gudelikheten, utstyrer mennesket med veldig verdighet og ansvar.

Den andre skapelsesmyten, som forteller om syndefallet, følger i kapittel to. I begynnelsen er jorden øde og tørr og Gud en slags pottemaker som starter med å skape menneskene av jord, først Adam, så Eva av Adams ribben. Denne myten er den eldste, den skriver seg fra 900-tallet f. Kr. Kilden kalles Jahvisten etter gudsnavnet Jahve.

Vi kan spekulere på hvordan Vestens kulturhistorie hadde sett ut dersom Bibelen hadde nøyd seg med den første skapelsesmyten, den med gudelikheten. Da kunne vel ikke Eva fått skylden for alt galt. Spenningen mellom de to ulike skapelsesmytene kan følges gjennom kulturhistorien. Et eksempel er det ulike kvinnesynet hos de to folkehøyskolegründerne N.F. S. Grundtvig og Christoffer Bruun. Mens Grundtvigs lyse menneskesyn var basert på imago dei-myten, hadde Bruun på Vonheim vondt for å tro at Eva noensinne kunne frelses fra sin fatale synd. Bruuns teologisk begrunnete, negative kvinnesyn skal ha vært en medvirkende årsak til at husvennen fra Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnson, brøt med folkehøyskolefolket på Vonheim.

De redaksjonelle grepene i Bibelen imponerer når den svære boksamlingen som spenner over mer enn tusen år, avsluttes med en tekst som griper tilbake til symbolikken fra urhistorien. Ringen sluttes elegant. Fremtidsvisjonen i den kristne apokalypsen Johannes Åpenbaring tegner målet for historien ved å skildre en by, ikke jødenes forhatte deportasjonsby Babylon, men det himmelske Jerusalem som skal stige ned på jorden og starte en ny æra. Den kristne tekstforfatteren lar Livets tre vokse midt i denne fremtidsbyen, fruktene på treet skal være gode og legende for menneskene.

Den jødiske urhistoriens forbud mot å spise av Paradistreet til evig liv oppheves i den kristne fremtidsvisjonen. Utviklingen har gått fra den barnlige uskyldstilværelsen i Paradishagen, gjennom en turbulent og voldelig sivilisasjonshistorie, til et fredens rike for de utvalgte, i en evig, ideal bystat. En poetisk utopi med veldig kulturell virkekraft.

gro.steinsland@iln.uio.no

Lars Gule, Haavar Simon Nilsen, Gro Steinsland og Gyrid Gunnes skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2016 kl. 15.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk