Klassekampen.no
Lørdag 2. april 2016
FNs arbeid for kvinners rettigheter blir systematisk ignorert.
Usynliggjøring

I dagene før påske krydde gatene i New York av travle tilreisende. I FNs hovedkvarter strømmet ministre fra 80 land inn og ut sammen med over 4000 representanter for mer enn 500 frivillige organisasjoner. Det var rekordoppslutning. Og ikke nok med dette. Mer enn 8000 aktivister fra ulike kanter organiserte mer enn 650 møter i byen i løpet av de to ukene.

Med noen ganske få unntak dekket ikke norske medier det som skjedde, selv om Norge deltok både på regjeringsnivå og grunnplan.

Det kan ikke sies at virksomheten ikke dreide seg om noe vesentlig. Det handlet om fattigdom og ulikhet, arbeid og omsorg, miljø og bærekraftig utvikling, makt og økonomi, utbytting og vold.

Og bakgrunnen er urovekkende. FN-rapporter viser at verden er ute av balanse. Den er både rikere og mer preget av ulikhet enn noensinne sia andre verdenskrig. Gjennomgående lever folk lenger og får mer utdanning enn før. Men mange steder er arbeidsledigheten og inntektsforskjellene historisk høye. Offentlige ressurser går ikke dit de trengs mest innen helse og omsorg. Vold er utbredt og mange mennesker på flukt. Miljøødeleggelsen er ute av kontroll samtidig som det foregår et militært overforbruk.

I New York manglet heller ikke konflikt om viktige tema, som kunne ha vekket medieinteresse. Stridens kjerne var et 12 siders dokument om veien videre når det gjelder menneskerettigheter og bærekraftig utvikling. Flere land – blant annet i Øst-Europa og Afrika – forsøkte å vanne ut den progressive teksten om seksuell og reproduktiv helse og finansiering av likestilling. Det ble lange forhandlinger, som endte i kompromiss. Men de mest konservative fikk ikke viljen sin.

Dokumentet følger opp grunnleggende vedtak som FN-konvensjonene om kvinner og barn og handlingsplanene fra befolkningskonferansen i Cairo i 1994 og kvinnekonferansen i Beijing i 1995, og det kreves raskere framskritt, mer effektive tiltak, eventuelt midlertidig positiv særbehandling, og økt finansiering for å oppnå likestilling i 2030. Dermed er det grunnlag for framskritt, selv om dokumentet har svake sider. Hovedproblemet er imidlertid viljen til praktisk gjennomføring.

Medienes neglisjering av begivenhetene knyttet til FNs kvinnekommisjon (CSW) synes mest som en tradisjonell nedvurdering av kvinner.

Helt sia starten i 1945 har FN gått inn for like rettigheter for kvinner og menn. Men sytti år etter er det på verdensbasis bare 22 prosent kvinner i parlamentene, 18 prosent i regjeringene og 7 prosent blant topplederne. Det er flere tiår sia FNs generalforsamling støttet kravet om kjønnsbalanse globalt i besluttende organer på alle nivå. Men gjennomføringen går tregt.

Mange kaller Norge for «likestillingslandet». Men utredningene i 2011 og 2012 viste at likestillingspolitikken har slått feil, selv om vi har oppnådd framskritt som andre land ikke har. Når det gjelder makt, dominerer menn fortsatt både i politikken, økonomien og mediene. Kvinner er mer eller mindre underordnet. Dette kan være grunn til at kvinners aktiviteter blir bagatellisert i mediene. De betyr ikke så mye. Dessuten er usynliggjøring av urett og ulikhet en utbredt hersketeknikk for å holde på makt.

I et slikt perspektiv blir det et poeng å fortie de opprørske stemmene til noen tusen kvinner i New York. Så blir de enda mindre viktige. Folk flest blir ikke oppmerksomme på hva som foregår, og den etablerte mannsdominansen kan fortsette uendret.

Men er det slik vi vil at et likestilt demokrati skal fungere?

toriskar@online.no

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2016 kl. 11.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk